Trening og motivasjon

Merker at overskrifta her gjør at jeg får litt flashback til studietiden, men jeg slipper heldigvis å ordlegge meg veldig akademisk her.

Jeg vil begynne med å si at jeg ser klare likeheter mellom jazzfolk og treningsfolk: begge mener at ALLE liker det sånn egentlig, problemet er bare at man ikke har funnet den riktige varianten. Jeg vil påstå at begge tar feil. Jeg har kanskje ikke hørt mye på jazz, men det har vært stor variasjon i det jeg har hørt - og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg ikke har likt en eneste låt. Noe lignende kan jeg si om trening. Jeg har vel ikke vært den mest aktive, men jeg har vært prøvd mye: løfte vekter, aerobic, step, fitball, løpe, sykle, fotball, håndball, frisbee, volleyball, tennis, klatring, slalom, snowboard, dansing, gå trapper..... Og nei - jeg liker ingenting av det! Jeg kan vel innrømme at noe av det et bittelite øyeblikk kan virke som om det er gøy, men dessverre varer det ikke lenge. Og hvis jeg kan regne å gå en kort tur eller å gå til jobb regnes som trening, skal jeg også innrømme at det går bra. Jeg tror jeg rett og slett misliker sterkt å bli svett og sliten.

Men jeg har nå dette berømte SATS medlemskapet - så der må jeg jo faktisk holde ut et par ganger i uka et år framover. Jeg har egentlig sett nattsvart på dette fra lenge før jeg begynte, og etter å ha vært der noen ganger, så jeg at det er helt nødvendig å finne noe mer som motivasjon enn at jeg betaler en haug for å være der (eller ikke være der). Og det fantes faktisk en effektiv måte. Så til alle jenter som hater trening, men som vil allikevel: Dra på en shoppingrunde og kjøp nytt treningstøy!

Jeg gikk til innkjøp av opptil flere plagg på onsdag og jeg har gleda meg skikkelig til at jeg skulle trene igjen i dag. Og det virka mens jeg var der og. Jeg ble mer sliten enn noen gang, og dette var første gangen jeg var der uten å komme med en irriterende stemme og utsagn som: "jeg får vondt i rumpa", "jeg blir egentlig ganske kvalm", "jeg kjenner det jo på helt feil sted!" "jeg liker ikke det apparatet der!"

Det beskymrer meg litt at effekten av disse nye klærene sikkert ikke varer evig - og det er vel en begrensning for hvor mye treningstøy det er fornuftig å skaffe seg i løpet av et år...

Aldersurr

I forrige innlegg omtalte jeg meg som "en 25 år gammel husmor". Jeg er redd jeg begynner å bli gammel og litt surrete når jeg tydeligvis ikke er helt overbevist om hvor gammel jeg er. Når jeg tenker etter fylte jeg 24 - tjuefire - ved forrige bursdag for litt under et halvt år siden. Så da er det avklart.

Voksen husmor?

For de som har lest bloggen min fra tidenes morgen husker kanskje at jeg en gang skreiv om da jeg skulle lage brownies - fra Toro vel og merke - og hvor det egentlig bare gikk så som så. Jeg er jo som noen veit medlem av en "kakeklubb" - vi er ca fire stk som møtes en gang i måneden og den vi er hos må lage en kake. Jeg føler jeg lenge har vært et litt dårlig medlem - de andre har diska opp skikkelig hjemmelaga greier, mens jeg har tydd til enkle løsninger som Toro, vafler (også fra Toro) og frukt. Som hybelboer skyldte jeg på at jeg ikke hadde ingredienser som skulle til. Men sist gang de var hos meg begynte det å bedre seg da jeg satset på en ordenlig hjemmelaga sjokoladekake. Og nå - i dag - føler jeg at jeg for alvor har blitt et skikkelig medlem. Jeg har nemlig lagd en Oreokake! Den har en - to- tre - fire lag, pluss et skikkelig pyntelag på toppen! Og skal det være opp til meg smakte den ikke så ille heller.

Jeg føler at jeg er på full vei til å bli en skikkelig husmor. I forrige uke overgikk jeg også meg selv. Andreas og jeg skulle spise noe så huslig som fiskeboller, og jeg var helt klar for å kjøpe en pose hvit saus. Jeg har hørt noe om at det går an å lage det selv - altså uten sånn pose - men jeg har alltid tenkt at det klarer jeg aldri verden. Men så har jeg også hørt noe om at det ikke skal være så vanskelig. Så det fikk briste eller bære - jeg ville prøve. Etter noen tips utenifra (smelt smør, ha i mel og bland ut med melk) gikk jeg i gang. Om med litt fiskebollekraft smakte det utrolig nok som en helt vanlig hvit saus. Selvtilliten steg en god del hakk, og bare to dager etterpå avanserte jeg med nok en saus. Den har nok ingen navn, men den inneholdt eggeplomme. Så det her var utgangspunktet for at jeg torde å begi meg ut på den o store kaka.

Jeg veit at noen kanskje reagerer litt med avsky av måten jeg skriver på nå. Jeg har viet mange linjer til å egentlig bare skryte av meg selv. Og det er jo litt på kanten av hva man ærlig talt bør gjøre. Så sånn avslutningsvis kan jeg legge til ulempene ved å ha blitt det jeg kaller å være en god husmor i en alder av 25.

Selv om det innebærer god hvit saus, hjemmelaga potetmos og oreokake, er jeg jo på grensa til å bli innimari kjip om dagen. Etter en dag på jobb og så stå foran kjøkkenbenken opp til flere timer (for jeg vasker opp opp til flere ganger om dagen og), blir stort sett resten av kvelden tilbragt på sofaen. Deretter er prioriteten å få sovet nok. Så den tida som er igjen, går stort sett ut på å ha dårlig samvittighet for vennene mine jeg alt for sjelden får møtt. Men det er kanskje dette som er å være voksen?

Medlemskap på SATS

Det var med blandede følelser jeg kunne se at SATS' januartilbud var fri innmelding, en gratis bag og i tillegg trening for fjorårets priser. Nå fantes det ingen unnskylding lenger - jeg bare hadde å komme meg ned på det senteret og erklære meg som medlem. Etter å snakka med Andreas, lovet han meg å støtte meg i dette - vi skal ha minst en fast, hellig treningsdag i uka, pluss en dag til som kan flyttes på. Tirsdag dro jeg ned til byen og kjøpte meg helt nye innesko og onsdag var altså dagen da jeg skulle bli medlem. Men onsdag var også dagen hvor en venn av Andreas skulle feire bursdagen sin, og jeg var ganske trøtt da jeg kom hjem fra jobb. Så planen om å trene i går, ble omgjort til det stikk motsatta - jeg sovna i to timer. Så den dårlige samvittigheten for å ikke trene starta sånn på ordentlig allerede før jeg har klart å skrevet under på medlemskapet.

Men i dag - i dag skulle jeg trene! Og i dag skulle Andreas jobbe overtid. Så det kunne betydd at vi heller kunne ha gått i mårra - men selvdisiplin som jeg har gikk jeg alene.

Så hvordan var min første treningsdag?
Det starta greit - jeg snakka med en mann som først ville ha 1160 kr og så ville han ha 560 kr mnd fra mars og et år framover. Helt greit var det vel ikke, men jeg gikk jo som sagt med på det fordi jeg visste jeg fikk en fin bag. Jeg fikk bagen, og alvoret var i gang. Det starta jo ikke no særlig - av en eller annen grunn hadde jeg ikke tatt med hengelås til garderobeskapet. Jeg veit virkelig ikke hvorfor- jeg vurderte det jo nøye før jeg dro om jeg skulle ta med en. Og jeg kom fram til at "nei - det kan jo hende de har en annen type låssystem på SATS enn på de andre sentrene jeg har vært før" Men det hadde de altså ikke- her var alt lagt opp til at man hadde hengelås, for her var det verken plass til jakke eller sko utenfor skapene. Så jeg tok en råsjans - jeg satte alle tingene mine i et skap uten lås. Jeg er jo alltid dritredd for å miste vesker-bager-kofferter osv, så det her var jo forhåndsdømt til å ikke gå. Spesielt da jeg på veien til styrkerommet kunne lese en plakat hvor det sto at det dessverre hendte at det var tyverier der, så på ALLTID på tingene dine. Jeg gikk allikvel inn i rommet og fant en sykkel. Og borsett fra at jeg hele tiden sklei litt ned av sete og at det bare etter 2 minutter gjorde vondt i rumpa mi, kunne jeg ikke tenke på noe annet enn det ulåste garderobeskapet. Etter ti minutters sykling måtte jeg bare velge alternativ to: ta med bagen med tinga mine inn i treningsrommet og se ut som en skikkelig overnervøs dust som konstrant hadde bagen 60 cm unna meg.

Hadde jeg følt meg hjemme der, hadde det sikkert gått greit. Men alt var ukjent, jeg var helt ny og helt alene. Samme følelsen som første dag i ny jobb - alle kjenner alle, unnatt du - som ikke kjenner noen. Og ikke kan du noe av det som skal gjøres heller. Men fordelen med den nye jobben, er at der er det often noen som passer litt på deg. Noen vil prøve å lære deg opp, andre snakker litt vannlig med deg slik at du fortes mulig skal trives. Men det er jo ingen på et treningsenter som gjør sånn. Jeg følte at alle glodde på meg, og en hver bevegelse jeg gjorde fikk meg til å føle meg dum. Også den bagen i tillegg!

Jeg tenkte at klarer jeg å holde ut her i tre kvarter er jeg strålende fornøyd. Jeg kunne ikke gå før - da ville dama i resepsjonen ha kjent meg igjen og sett at jeg nesten ikke hadde trena i det hele tatt. Så endelig - endelig -var tre kvarter gått. Jeg hadde mer eller indre gitt blaffen i hvor mye jeg fikk ut av denne økta - det handla mest om å klare å bevege seg rundt i rommet uten å bli sett eller å se dum ut.

Så hvordan er det med motivasjonen framover?
Vel - takk og lov at Andreas skal være med meg neste gang. Da går det nok bedre. Og når det gjelder trening sånn ellers - det var akkurat som jeg mente å huske at det var. En ting er at man blir veldig sliten og til tiden gjør det så vondt at man blir kvalm. Men det verste er at det er så ufattlig kjedelig! Så det mangler vel kanskje litt på indre motivasjon her. Men ytre motivasjon teller vel det og - jeg skal altså betale 560 kr hver mnd - og da jeg søren meg gå dit og!