Søndagtur

Shopping med dårlig råd

Igjen så skulle det vise seg at dette ikke er måneden hvor man hadde så god råd. Med både dyrlege- og kiropraktorbesøk + en forsikring av Silva, ble det selvfølgelig noen ekstra utgifter denne månden og. Så da er det bare å skjerpe seg resten av måndeden da...

I dag tok Andreas og jeg en tur nedover Bogstadveien da det var noen småting jeg skulle ha uansett hvordan kontoen så ut. Det innebar en liten tur innom en klesbutikk. Og hva ser jeg? Jo - selvfølgelig - jakka jeg bare måå ha, men som jeg innser at jeg egentlig ikke trenger. Jeg prøver å vri og vende på det: jeg har jo ingen jakke i den fargen, og det er jo kjekt å ha jakker i forskjellige farger og... Dessuten har jeg jo sparekontoen, sånn i tillefelle det ikke skulle gå så bra...
Jeg tusler ut igjen, men fortsetter å tenke på denne jakka, og noen timer seinere tar jeg med meg Andreas tilbake. Jeg ber han fortelle meg hva jeg skal gjøre; den er kjempefin, men jeg bør virkelig ikke bruke penger på en jakke akkurat nå.

Han ga meg akkurat det svaret jeg trengte å høre: Det finnes jo aldri noen gang det passer å kjøpe noe du egentlig ikke trenger.

Så sant, så sant - så kjøpte jeg jakka.

Syklister

Hva irriterer deg mest i trafikken?

Mange svarer de som kjører for sakte, de som ikke bruker blinklys og de som kjører for fort. Men de som ofte virkelig viser seg å være uthengt som irritasjonsobjekt nr en, er syklisten. Han irriterer bilkjøreren fordi han sykler saktere enn bilen, og bytter mellom å være syklist og forgjenger og blir derfor uforutsigbar. Og han irriterer forgjengeren fordi han sykler fort og holder på å kjøre ned barnet deres.

Siden jeg i utgangspunktet ikke er så glad i å sykle, og ihvertfall ikke er glad i å bli sterkt mislikt av alle rundt, benytter jeg ofte beina til å gå dersom jeg ikke tar bil, buss eller trikk. Men denne uka var jeg allikevel nødt for å gå over til å bli den forhatte syklisten. Jeg skulle sykle til og fra jobb noen ganger, og jeg var veldig innstilt på å være en bra syklist.

Men det er enkelt eller?!? Er det en ting som er mer irriterende enn syklister, er det å være syklist!

Siden det sikkert var 2 år siden jeg sist satt på en sykkel, og dette tillegg var en sykkel som jeg ikke var vant til å sykle på (i den grad jeg kan si jeg er vant til å sykle på noen sykkel) ønsket jeg å ta det rolig og være litt ekstra forsiktig sånn til å begynne med. Jeg valget derfor fortauet, og var vel allerede et irritasjonsmoment for alle som mener at jeg burde oppføre meg som en bil. Men når man stadig vekk kom etter saktegående forgjengere som var vanskelig å komme forbi og i tillegg mye veiarbeid, tenkte at jeg kanskje skulle være "bil" allikevel. Derfor utførte jeg synden og sykla ut i veibanen igjen.

Litt nede i veien her er det et T-kryss som jeg nødvendigvis måtte havne godt inn i midten av hvis jeg skulle fortsette å være bilist. Jeg følte meg ikke klar for å ha biler og trikker på alle sider, så da jeg kom til en fotgjengerovergang skulle jeg bli fotgjenger igjen. Bilister hater syklister som sykler over fotgjengerovergangen, er man fotgjenger skal man søren meg trille over!! For at ingen skulle ta meg på noe, brukte jeg en mellomting mellom å sykle å gå: ett bein på sykkelen og ett bein på pedalen.

Tilsammen fant jeg ut at jeg trivdes best i veibanen, og på vei hjem valget jeg stort sett veien. Det innebar selfølgelig å holde balansen mellom fortauskanten og bilene som suste forbi meg 40 cm unna, men jeg kryssa fingra for at jeg ikke skulle vingle, velte og bli påkjørt akkurat alle de gangene de kom forbi.

Men så kommer jo trikken da... Samme hvor tøff jeg var blitt - det er fysisk umulig å presse seg mellom en trikk og en fortauskant når mellomrommet er under 10 cm. Så da var det opp igjen på fortauet. Og fortauskanten er jo 15 cm høy, så det betyr nedi med beina og løfte sykkelen opp.

Trikken suser forbi - jeg blir bilist igjen og aner fred og ingen fare - helt jeg jeg synes kanskje at jeg hører en trikk til? Opp igjen på fortauet - og jada! Enda en trikk! Den kjører fordi, og jeg forbi den igjen, men da må jeg jo bare holde meg på fortauet. Og fortauet er en meter bredt, men massevis av folk, så jeg kan nesten like gjerne gå av å trille.

Vel hjemme braser en passe irritert Hilde inn døra - dritlei av å være syklist etter både dag en, to og tre!

Konklusjon

Å gå til jobb: 10 minutter, høre på radio og er fornøyd

Å sykle til jobb (inkl få sykklen inn/ut av bakgården + parkering og låsing): 9 minutter, dritsliten og pottesur

Silva er blitt 12 uker

Silva er hos dyrlegen og venter på å få vaksine.

Å kjøre T-bane er ikke så skummelt så lenhe hun kan sitte på fanget til pappa.
Favoritt-møblet!

Kom!

Tidligere har jeg antatt at mitt mest brukte ord gjennom dagen har vært "liksom". Nå har det blitt byttet ut med "kom".

På jobb: "Kom da! Så går vi inn til de andre barna!" "Skal du komme å se hva de andre gjør?" "Kom! Så går vi!!" "Kom da, så går vi i garderober å skifter" "Kom, så går vi ut" "Mamma kommer tilbake" "Skal du komme til meg?"

Hjemmme: "Kom da, Silva!" Silva! Kom!!" "Kom, kom!!!" "Nå må du komme da!" "Kom da! Så går vi til parken!" "Silva, nå må du komme!!" "Kom! Nå går vi inn igjen"

Tålmodighet kommer godt med om dagen...

3 uker med Silva

Nå har det gått tre uker siden vi kunne ta Silva med oss hjem. Og på disse tre ukene har i grunnen de meste dreid seg om henne. Jeg måtte jo tilbake på jobb denne uka som gikk, men det gikk forsåvidt greit for Andreas har hatt ferie. Så i mårra skal han tilbake på jobb, og dagen som jeg har grua meg så fælt er her. Silva skal være alene hjemme i 8 timer for første gang! Vi har jo selvfølgelig trena henne på å være alene hjemme, men vi har jo ikke vært i nærheten av å være borte i 8 timer. Heldigvis sier alle at dyr ikke har begrep om tid, så om hun er alene i 2 timer eller 8, skal da være det samme for henne. I barnehagen er stort sett alle barna nye, og det har vært mange foreldre som har vært på gråten i det de har forlatt sine gråtene små i døra, og jeg skal love dem at jeg føler med dem. Ihvertfall etter i mårra tenker jeg. Det er helt forferdelig å gå fra vesle jenta mi når hun står igjen på innsida av døra og griner....



Men for det meste har det vært veldig bra å ha Silva her - hun lærer så fort! De første dagene bare skalv hun så fort vi kom ut døra, og begynte og pipe og ville gjemme seg hvis vi møtte på andre store hunder. Nå suser trikken forbi henne bare en meter unna og hun ser knapt ut til å bry seg, og hun elsker å leke med andre hunder. Kanksje ikke riktig alle, men hun har fått seg mange gode venner.

Jeg må nesten benytte anledingen til å si at Andreas er utrolig flink med henne! Jeg veit ihvertfall at han vil bli en veldig god far etterhvert, for han forguder lille Silva minst like mye som meg. Så her nyter vi de gode dagene som en liten lykkelig familie!