Partykaninen

Siden jeg ikke har feiret bursdagen min no særlig de siste 10 åra, var det på tide å gjøre et unntak i år. Er jo ikke hvert år man fyller 25! Så i går var stua full her igjen for siste gang. Det var også første fest med Silva tilstedet, så jeg var egentlig ganske beskymra for hvordan det ville gå - både før og underveis. Jeg tror hun klarte seg forholdsvis bra - men den som overraska meg var Ida!

Ida har ikke hatt det så lett etter at vi fikk Silva - fra å være lille kosekaninen som alltid var i sofaen, har hun tilbrakt det meste av dagen i burdet sitt. Hun har hoppa ut noen ytterst få ganger bare for å gå på do. Men i går så vi en ny side av Ida - hun rett og slett elsker fest! Ida kom med glede på stua mange ganger, og stortrivdes med å henge med alle folka. Jeg har ikke sett Ida i så godt humør siden før Silvas tid.
Etter en heftig natt ser min kanin nå slik ut:

Hun tester for tiden ut hvordan det er å være korthåra. Jeg må vel kanskje legge til at det overhode ikke var noe barbering inne i bilde her; Ida var tydeligvis langt inne i røyteperioden sin, uten at vi hadde merka det. Så her var det bare å sette i gang å nappe hår!

Mer tur i skog og mark

Jeg begynner for alvor å like å gå tur i skog og mark - jeg har ikke vært innom en Hennes & Mauritz på det jeg veit, men traver derimot i sportsbutikker for å finne varme, praktiske klær som er gode å bruke ute. Og friluftsmenneske som jeg har blitt, blir det brukt også. Forskjellen fra SATStreningen og nå, er at dette er det jeg på fagspråket kaller indre motivasjon. Jeg vil faktisk ut i skogen, også kjøper jeg klærene fordi jeg trenger dem. På SATS kjøpte jeg teningstøy for å håpe at jeg ble mer motivert for å trene. Silvaen min fungerer så utolig mye bedre enn enhver treningsveileder (jeg har bare hatt det en gang, men de andre kan da umulig være så mye bedre...)

På søndag var vi på en skikkelig høsttur i Østmarka:

Hverdagen med Silva

Det begynner visst å blir en stund siden jeg hr skrevet noe her, og det er ganske parallelt med hvordan det er ellers og. Jeg har nok vært svært lite sosial i det siste, men dagene går fortere enn de har gjort noen gang. Kanskje ikke overraskende skyldes det Silva.

For et par uker siden var det skolestart for Silva. Hun har begynt på Oslo Hundeskole, og der går vi to kvelder i uka. Med en gang syntes jeg det virka litt simpelt det vi gjorde der, men begynner nå å se hensikten og at det faktisk nytter. Silva har faktisk utvikla seg mye på to uker! Det beste som har skjedd er det begynner å gå an å gå en vanlig tur med henne. Før ville hun bare gå hvis hun var løs, eller til nød med flexibåndet, men nå godtar hun endelig det korte båndet også. Vi driver forsatt vi trener på "sitt", "bli", "kom", "på plass" og neste skritt nå blir å gå pent. Jeg må si at jeg egentlig er veldig fornøyd med henne - synes hun er flink!

De siste dagene begynner hun å vise tegn til å ikke måtte jage kaninen hver eneste gang Ida løper over gulvet, så nå må vi bare krysse fingra for at hun slutter med helt. Men når en utfordring begynner å gå seg til (legg merke til at jeg så korrekt sier utfording istedet for problem), kommer selvfølgelig et annet. Utfordingen vi visste ville komme; vi har fått en bjeffende vakthund! I løpet av bare noen få dager har Silva funnet ut at det finnes mye skummelt som hun anser som veldig viktig å beskytte sin mamma og pappa fra. Da får det heller være med nattasøvnen, skjer det noe skummelt om natta, så skal vi være sikker på å bli advart!

Allikvel må jeg jo si at det er veldig fint å se hvor mye hun bryr seg om oss. Hvis en av oss går fra henne, blir hun alltid litt lei seg. Og gjensynsgleden over å se oss igjen, om det så bare har gått 5 minutter, er alltid like stor. Så selv om hun i grunn opptar alt som heter fritid, er hun verdt hvert eneste minutt vi har sammen med henne. Det høres vel ut som noe noen kan ha sagt før meg, men det er jo sånn det er.

Og sånn blir det vel framover og... Jeg får bare beklage offentlig her over at jeg dessverre har mindre tid til å være med andre, men jeg prøver uansett å få møtt andre innimellom. Og vil noen se meg før november, må dere si fra snart, for 1. oktober overtar vi leiligheten. Så da blir hverdagen enda mer hektisk...