Bilde "utfordring"

Camilla mente jeg kunne ta denne "utfordringen", og jeg synes jo det er veldig artig med sånne ting.

Oppgaven er som følger:

- Gå til mappen Mine Bilder (evt Bilder for de med OS X eller din egen personlige bildemappe)

- Ta ut den 6. mappen og deretter det 6. bildet i denne mappen

- Vis bildet på bloggen og skriv noe om dette bildet

- Inviter 6 nye til å bli med på denne utfordringen

- Link til dem, og la de vite at de er utfordret

Jeg er litt usikker på om mamma blir sånn kjempeglad for at jeg legger ut dette, men den sjansen får jeg ta. Dette er altså min kjære mamma som er på overnattingsbesøk hos oss i november. Vi har nettopp vært i Oslo Spektrum og sett "Grease" - som var utrolig bra, selv om jeg var dritirritert over at vakta tok min ikke engang-åpna-brusflaske ved inngangen. (ja, jeg sendte en klage, men Oslo-Spekrum-mannen mente at det var et serveringsted, og at de derfor hadde rett til å ta drikke fra meg)

Siden Ann Helen og Kenth-Uno fikk sovesafen i stua, fant mamma seg et gjesterom på kjøkkenet.

Jeg skulle gjerne ha sendt denne "utfordringen" til 6 andre, men nå har det seg slik at jeg ikke følger så altfor mange blogger - og denne har allerede vært innom flere av dem. Men hos "Mirakel" har jeg ikke sett den, så hvis du vil kan du finne ditt bilde nr 6.

Håndball på TV

Til tross at jeg er svært lite sportsintresert har jeg selvfølgelig fått med meg at det er håndball-et-eller-anna for herrer om dagen. Jeg har også fått med meg at Norge tapte i dag. Og selv om interessen for håndball er liten og at jeg knapt kunne brydd meg mindre, dukker det allikvel en følelse opp knytta til dette tapet. Følelsen som roper litt lavt inni meg: "Yes!" "Der fikk de den, alle de folka som er glad for at det går håndball hele kvelden"

For når jeg har gått tur med Silva et par ganger, spist middag og hvilt middag (eller sove i 1 1/2 time kan vel kanskje ikke kalles hvile middag?) så hender det at jeg ønsker å sige nedi sofaen og rett og slett se litt på TV. Men hva går der? Jo, der går det håndball, håndball, håndball....
Ikke kom her å si at man kan jo velge å se en annen kanal, for det argumentet føler jeg at ikke holder her. Hvis du ikke liker Hotal Cæsar, kan du velge å se noe anna - for det har alltid gått kl halv 8 på TV2. Det tar ikke plassen til noe annet. Håndballen tar plassen til andre programmer jeg vanligvis skulle ha sett. Og derfor unner jeg ingen som synes at det er en vanvittig god idè noe som helst glede av disse kampene. De får det helt sikkert, men hver gang jeg veit at de irriterer seg over et tap, og enda bedre hvis det er tap som fører til at de går ut og ikke får lov å spille mer, så føler jeg en aldri så liten glede inni meg.

Nå skal det sies at dette egentlig ikke handler om håndball, men sport generelt. Dette innlegget kunne ha blitt skrevet om all sport som fjerner programmer jeg ikke får sett, men nå var nå en gang slik at i dag (og i går, overigår, og dagen før der, og dagen før der og mange dager før der igjen) var det håndballen jeg la merke til.

Dette innlegget er heller ikke noe angrep på hverken håndball eller andre idretter som treningsform. Jeg har stor forsåelse for at dette er mye morsommere enn å løfte vekter på trengssenteret - det hadde jeg sikkert syntes selv om jeg hadde likt å trene. Men som underholding er dette virkelig ikke greia - ikke hvertfall ikke for meg!

(PS! Jeg har aldri vært plaga med at så mange kommenterer bloggen min, men bare sier i fra at det ikke er lov å komme meg motargumeter nå.)

Flere hendelser på T banen

Der skjer merkelig ofte at det er noe å fortelle fra turene med T-banen. På fredag måtte jeg nok en gang ta et valg jeg ikke helt visste løsningen på. Det skjedde forøverig ikke på selve bana, men rett etter at jeg gikk av på Stortinget stasjon og skulle ta trappa opp mot gateplanet. Akkurat i det jeg skal gå opp, ser jeg en meget sliten narkoman ligge i rulletrappa (som står stille) ved siden av. Han ligger med hodet nederst og beina oppover i trappa. Han tydeligvis ikke helt bevistløs siden han flytter litt på den ene armen, men det så jeg ikke helt bra ut allikvel.

Jeg har svært lite erfaring med narkomane, jeg tenker litt sånn at det er jo helt vanlig at de ligger sånn. Men samtidig skulle jeg liksom ha gjort noe. Så etter å først ha gått litt forbi han, snur jeg og går ned igjen. Jeg tenker at jeg kanskje skal riste litt i han og si "Hallo?" Men hvis han ikke svarer; hva da? Og hvis han svarer; hva da? Så jeg snur igjen og gå oppover og egentlig ikke helt veit hva jeg skal gjøre. Helt øverst i trappa står en annen dame og ser like forvirra ut som meg. Vi blir enige om å se om vi finner noen vi kan si fra til. Og heldigvis kommer det en T-bane-vekter nesten med en gang.

Vel - tross at jeg var ganske så rådvill, følte jeg at jeg gjorde det rette. I motstening til sikkert de flere hundere andre som hadde gått forbi...

Lommetyveri

Jeg står i en stappfull T-bane vogn, og rett ved siden av står en dame med veska på vidt gap. Helt på toppen ligger lommeboka og roper "ta meg! ta meg!". Det er selvfølgelig ikke aktuelt for meg å ta den, men jeg lurte litt på hva jeg skulle gjøre.

1 - Skulle jeg si "Unnskyld, men jeg tror det kan være lurt ikke ikke ha lommeboka di så synlig på en så full T-bane"?

2- Eller skulle jeg late som jeg ikke hadde tenkt over det, og la henne gå rundt med en meget høy sannsynlighet for å miste lommeboka si?

Viktige nyheter

I fjor vinter kom jeg til å kjøpe mitt første Se og Hør. Når det først var gjort, er det selvfølgelig blitt flere av dem... Nå senest det som kom ut 29. desember - den der med Guro som støtter kjærstens kamp mot angsten. Jeg var jo ivrig seer av "Jakten på kjærligheten" og blir liksom ikke lei av å lese om dem heller. Men det var ikke det som gjorde mest inntrykk på meg denne gangen. Jeg ser meg faktisk nødt til å dele det med dere:

- Adam Schølberg (fra Homsepratuljen) sender flørtete meldinger når han har drukket rødvin

- Charlotte Thorsvedt er blitt venn på Harald Eia

- Davy Wathne trenger ikke så mye søvn

- Jon Hartvig Børrestad liker å gå på fest i friukene sine

2008

Ja..da er det faktisk slutt på 2008. Det har allerede vært 2009 en hel dag. For min del kunne det godt ha vært 2008 lenger - jeg hadde svært lite å utsette på dette året. Et bra år rett og slett. Når jeg tenker fort tilbake, kommer faktisk ikke på noe jeg var veldig misfornøyd med. Hvis jeg skal velge en ting jeg godt kunne ha vært foruten, er det mitt mye omtalte SATS medlemsskap. At jeg har sponsa senteret med 560 kr hver eneste mnd et helt år - uten å fått noe annet enn dårlig samvittighet tilbake, anser jeg som en veldig idiotisk ting å gjøre. Men aldri så ille at det ikke er godt for noe, man lærer jo som regel alltid noe av det man angrer på. Og det jeg har lært nå er ganske enkelt at noe sånt gjør jeg ALDRI igjen! Nå kan jeg også heldigvis si at jeg har sagt opp, og skal bare betale en mnd til pga bindingstida.

Men som jeg så fint starta med, har jo dette året alt i alt vært bra. Jeg tenkte å ta en kort årskavalkade over hva som har skjedd.

Januar: Det var jo ikke så lenge siden jeg kom hjem fra Ghana, at bare det å jobbe i seg selv var jo spesielt med denne måneden. Også var det jo da jeg skrev under på kontrakten jeg angra så veldig på (ja, SATS medlemskapet ja).

Februar: Andreas fylte 30 år, og bursdagsgava fra mammaen og "stefaren" hans var en Romatur som jeg også fikk være med på. Februar kunne ikke vært en bedre månded å være i Roma - anbefales til alle som ikke liker å være i Norge på denne årstida.

Mars: Jeg tok min første telefon til en Japansk spisshundoppdretter i Bergen og bestilte en hund som snart skulle bli lagd. I tillegg var jeg på hyttetur og prøvde å gå på ski - det gikk dårlig.

April: Siste arbeidsdag i boligavdelingen. Det var trist da, men jeg tror det var det lurt valg.

Mai: Min første dag i min første fulltidstilling som var bare min! Så da gikk dagene med til å bli kjent med mange nye mennesker. Det beste som skjedde i mai, var vel beskjeden som at fem små valper var blitt født på kennelen i Bergen. Jeg tror det er sånn det føles å finne ut at man er gravid (når man vil ha ungen vel og merke)

Juni: Jeg gjør alt jeg kan for å finne den gode sommerstemningen, og tilbringer mye tid i parker. Andreas og jeg fikk også være med på hyttetur i Fredrikstad. Det er bare små ting, men når man velger å sette pris på dem er verdt så veldig mye!

Juli: Sommerferie og fri i 3 uker. Det ble mye kjøring - til Trondheim, Sunndalsøra, Bergen og Moelv. Men det var jo selvfølgelig verdt hver mil - vi henta jo vår lille Silva. Jeg var nok den stolteste mammaen man kunne skimte på kilometers avstand. Og lille Silva fikk starta sitt nye byliv med oss med å gå på visninger, for det var i juli vi fikk tilslag på budet på leiligheta på Ryen.

August: Litt slitsom månded da Silva skulle være alene hjemme mens vi var på jobb. Det ble noen heseblesende turer hjem i lunsjpausa, og tiden på jobb var mye preget av gråtene små barn som overhodet ikke var vant til å være borte fra mamma og pappa de heller.

September: Jeg fylte 25 år, noe det egentlig ikke er knyttet all verdens minner til. Men det var liksom grensa hvor det er greit å ha bursdag. Sånn sett går det bare nedover nå... Ellers var månden prega av å gå mye på hundeskole, og så vi så hver dag hvor flink Silva ble.

Oktober: Flytting, flytting, flytting. Selv om selve flyttingen er kjedelig i seg selv, fikk vi ihvertfall en egen leilighet som var mye finere enn den gamle. Å ja, som jeg trives her!

November: Det skjedde vel kanskje ikke så mye, men det var vel kanskje det som var litt godt og. At vi endelig hadde kommet oss på plass i vårt nye hjem. Dessuten begynte jeg å bli litt lei av å stå ute og fryse på hundeskolen, at det var like godt at resten av dagene var rolige.

Desember: Det viser seg at jeg elsker førjula! Nesten mer enn selve jula. Jeg var ikke en dag for seint ute med å pynte, og må vel innrømme at det var spilt julemusikk og drukket julebrus siden midten av november. Og å gå på juleshopping tidlig i desember er rett og slett kjempegøy! Og fordelen med jul og romjul er jo å endelig kunne ha fri. Og kunne ha god tid til alt, til tider for god tid. Men jeg har kosa meg masse med å besøke familie, og nå nå nyter jeg de siste fridagene i Oslo.

Så da må jeg vel bare håpe at 2009 blir et like bra år for min del -
og selvfølgelig et veldig bra år for dere og. Godt nyttår!