Tre uker med sommerferie

Siden jeg har vært i feriemodus i tre uker nå, har jeg egentlig planlagt å skrive et langt innlegg her om hvordan hele ferien min har vært. Siden det hele tida har blitt utsatt fordi jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal skrive et langt innlegg om ferien min og samtidig prøve å unngå å miste de som leser på veien, innser jeg at jeg heller for skrive et kort ett.

Kort fortalt: Min ferie starta på hytta til Monica og Tom Marius i Kristinehamn i Sverige. Jeg gjorde vel ikke stort der, men det var vel også meininga. Gikk litt turer med Silva, plukka blåbær og så på en haug med hjorter. Monica var mer eller mindre dårlig hele tida, og tre dager etter at vi kom hjem kom lille Victor overraskende tidlig ut av magen hennes. Jeg har fått lov å være tanta hans, så nå er jeg faktsik nesten tante! Monica er vel egentlig bare søskenbarnet mitt, men det holder i massevis! Fikk møte lillegutten i går, og han er det minste jeg noen gang har sett! Høyst sannsynlig får jeg vel aldri se et så lite menneske igjen heller - 670 gram!! Men han er en sterk liten gutt!

Etter Sverigeturen fikk Andreas også ferie, og vi satte snuta mot Sunndalsøra. Her skulle vi så smått gjøre oss klar for den store fjellturen vår, så jeg prøvde meg litt på å gå en veldig bratt tur. Det føltes ut som en god og lang tur, men etter at vi endelig kom oss over Besseggen noen dager seinere, var det bare en en liten pingle-tur å regne.

Så da har jeg altså gått over Besseggen - mitt store høydepunkt for sommern! For meg som knapt har gått en tur på Sjusjøen, var faktsik dette en stor bragd, og det føles nesten irriternende at halve Norge allerede har gått over der før meg. Jeg har bare lyst så skryte av hvor fantastik flink og modig jeg har vært, men jeg er vel egentlig ikke så spesiell....

Men det jeg overvant som kanskje ikke alle som går over overvinner, er den forferdelige høydeskrekken. Den slo til for alvor i oppstigen til det høyeste punktet på eggen, og jeg har lært meg at for å klare å gjøre noe helst når den innslår er å gjenta de samme setningene inni hodet hele tida. Så jeg tenkte: "Fortsett å klarte! Fortsett å klatre! Ikke se ned, bare klatre. Ingen har dødd her. Fortsett å klatre!" Og hver gang jeg hadde mulighet til å reise meg meg opp for å gå et par skritt uten å bruke arma, godtok jeg måtte krabbe uansett hvor dumt det så ut. Slik kom jeg meg til slutt opp - og jeg tenkte at klarer jeg dette, klarer jeg alt!

Toppen av eggen! Jeg har vel sjelden vært så stolt!

Og siden jeg nå tror jeg klarer alt har jeg starta på enda en utfordring. Å kjøre bil i Oslo. Så i dag kjørte jeg helt alene fra Ryen til Grunerløkka, parkerte, og tilbake. Sånn helt perfekt gikk det vel ikke, men jeg godtar alt som ikke innbærer riper og bulker. Så om folk ler eller blir sinte på meg, så må det bare være helt greit.

Så nå mangler det bare at jeg oppsøker et sted i Norge jeg må snakke engelsk....

Min lille familie slapper av

Endelig fant vi ut hvordan vi kunne legge inn bilder fra telefon til pc igjen! Så da fikk jeg nettopp en haug med litt gamle bilder. Synes dette bildet var så koselig at det må deles:)

Vil ikke Ida leve mer heller?

For noen uker takket min fisk for seg i noe jeg mistenker å være med viten og vilje. Nå har det holdt på å skjedd igjen. Denne gangen var det min lille kanin, Ida, som utfordret livet. Jeg begynner nesten å lure litt - hva er det som gjør at dyra min vil ta livet sitt? Jeg har jo gjort alt hva jeg kan for at spesielt Ida skal ha det bra. Senest i går kjøpte jeg et nytt reisebur til henne og Erik, slik at de skal få reise sammen i samme bur. Og det er jo ikke lenge siden jeg faktisk kjøpte en helt ny kanin til henne, for at hun skulle få ha litt selskap. Og rett etter det bygde jeg og pappa en hytte til dem, slik at de virkelig kunne kose seg når de var på ferietur i Moelv.

Allikevel er det nok noe som plager henne. Tidligere i dag fant vi plutselig masse pels av Ida liggende på balkongen. Det så ut som om det hadde vært skikkelig slosskamp der ute, men det virka veldig rart da vi hadde vært hjemme hele tida uten å ha hørt noe. Andreas prøvde å finne Ida der ute, som viste seg å ha en liten pelsdott inni munnen sin. Hun virka vettskremt - helt uten grunn. Hun bare løp fort og stressa inn i buret. Så spør Andreas meg: "Pleier Ida å være å være så stor rundt nesa og munnen?" Og nei, det pleier hun ikke. Hun ligna på et hamster som har hamstra litt for mye. Vi fanga henne for å ta en nærmere titt inni munnen. Og der var det litt mer enn en liten pelsdott for å si det sånn! Vi dro, og dro, og dro pels ut av munnen hennes og til slutt lå det en svær håndfull på gulvet. Om jeg selv hadde hatt all den pelsen inni munnen og etterhvert gjort et forsøk på å svelge det, er jeg ganske sikker på at det ville ha oppstått et problem....

Men vi redda henne denne gang. Det kan jo ha vært et rop om hjelp, men for å være ærlig veit jeg nesten ikke hva mer jeg skal gjøre for henne. Hun og Erik har jo nærmest enerett på balkongen, som er teppelagt for at de skal få best mulig feste til å hoppe. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de har det bra..? Men vi får vel være litt på vakt framover da.....

Alt dette ble dratt ut av munnen til Ida