Som utdanna faglærer i kunst og håndverk er arbeid med tre noe av det jeg bør mestre. Lærer i sløyd er faktisk noe jeg ifølge papirene mine skal meste veldig bra. Vel, vel....
Jeg hadde noen timer med trearbeid på høgskolen, men det meste av det jeg kan har jeg lært på oppussingsprogram på TV. Problemet med det er at jeg tydeligvis må ha en feiloppfatning av tempoet på det som gjøres. For på TV er det enkelt og det går fort, så da skal det gjøre det når det er min tur også.
Det samme skjer hver gang - jeg bråtegner en tegning som ikke er så nøye, fordi jeg veit jo at det er veldig enkelt å bygge en firkanta kasse (eks smykkeskrinet og kaninburet mitt). Jeg begynner alltid saginga lenge før jeg har planlagt alt det andre. Hvis det er muligheter for å begynne å sette sammen, gjør jeg også det på et tidlig tidspunkt. Og så plutselig - åj sann...her var det noe ikke ikke stemte helt...
Så da er det å begynne å rette på feilen. Men det må gå fort, for det var jo absolutt ikke medberegna i tida at det skulle gå gæærnt nå. Etter at det er retta på ser jeg hver gang at det her ble vel kanskje ikke så fint..noen ujevne kanter og litt lenger på den ene sida enn den andre. Men pytt sann - det her skal jo ikke selges. Det er jo ikke så farlig - poenget er at jeg skal bli ferdig i dag! Uansett om det er kanininbur eller nattbordet vi lagde i dag, så har det ikke mange timer på seg til å bli ferdig.
Så i dag har vi altså fått en nytt nattbord (eller egentlig en slags sperring så kaninene ikke kommer under senga). At vi kanskje ikke hadde all verdes erfaring viste seg vel allerede på Maxbo. Vi visste vi trengte hjelp, men vi ante ikke hvilket spørsmål vi skulle stille. Følte at å si "Vi skulle hatt litt planker vi..." ikke var helt det rette... Men vi fikk da til slutt noe vi kunne bruke. Så var det bare å begynne å snekre. Først ble selvfølgelig hele greia 1 cm for bredt til å få plass. For å få det til å passe, tok Andreas å tegna en ny strek på frihånd vi skulle sage etter. Det anbefales ikke til gjentagelse, da en strek på frihånd alltid vil være mye mer ujevn enn en som er laget etter en linjal el. Da den noe ujevne kassa var satt sammen, skulle jeg slipe ned ujevnhetene, men slipemaskina var jo selvsagt på det eneste stedet vi ikke har leita i leiligheta og boden. Så da var det på'n igjen med stikksaga. Til slutt måtte vi bare stoppe opp med å rette opp, for rett ble det ikke uansett og nå var det rett før hele greia var i ferd med å ødelegges. Men med litt pussepapi for hånd og litt maling ser det nå ikke så altfor ille ut.
Men å ha meg som sløydlærer tror jeg vi skal vente litt til med....
lørdag 29. august 2009
søndag 23. august 2009
Det er ingen skam å snu
I noen uker har Andreas, Liv Anita og jeg planlagt å gå på toppen av Galdhøpiggen. Det finnes to veier opp, og når vi først skulle gå, skulle vi ikke være dårligere enn av vi valgte den hardeste ruta. Og dette ar helga vi skulle gjennomføre turen.
For min del gikk denne helga skeis fra begynnelse til slutt.
Dette gikk galt:
1. Vi skulle reise opp fredag ettermiddag, og selv om jeg egentlig visste det på forhånd traff vi selvfølgelig rushen ut av Oslo. Jeg hater kø som alle andre, og jeg synes det er en pyton start på det som skal bli en bra tur.
2. Jeg hadde blingsa ganske mye på hvor lang tid vi skulle bruke opp. Uten å egentlig ha sjekka det ut på forhånd, tippa jeg på ca 5 timer, men det tok 7.
3. I løpet av natt til lørdag hadde batteriet på telefonen min brått lada seg ut og slått seg av. Derfor ringte den ikke på morgenen og vi våkna litt seinere enn planlagt. Ikke så mye seinere, men jeg er tidsnazi, og alt som skjærer seg når det gjelder planlagt tid, stresser meg voldsomt. Men en time seinere enn planlagt var vi da endelig ute av døra.
4. Det er vel først nå det virkelig begynner å gå galt. Det bratteste partiet opp til toppen er det første vi møtte på, og allerede etter 50 meter på tur kjente jeg at dette blir tungt! Men okey - og jeg lot meg selvfølgelig ikke stoppe der, og fortsatte på den ganske tungpusta starten.
5. Der bare fortsetter å være bratt. Jeg håper at bare vi kommer over den lille toppen vi ser, skal det bli et litt slakkere parti, men nei. For hver gang jeg håper at det skal bli bedre, blir det bare verre. Det er like forbanna bratt, og stien går over til å bli en gedigen steinrøys.
6. Motivasjonen min begynner å nå bunnen. Når jeg går tur er det en ting som hele tida skal gjelde: det skal være koselig. Dette her var så langt fra koselig du kan tenke deg. Ikke engang utsikten var fin. Liv Anita prøver hele tida med å oppmuntre meg med hvor mange sjokolader jeg kan spise på alle kaloriene jeg brenner, men til slutt driter jeg i all sjokoladen. Jeg driter egentlig i hele Galdhøpiggen. Hvis dette er turen den kan by på for å komme opp, kan det være det samma! Jeg tenkte på det Monica kommenterte en av de siste innleggene mine med; at det ikke er noe poeng å gjøre ting man ikke liker, og dette likte jeg ikke. Og idet jeg sto og høylytt uttrykte meg for hvilken drittvei vi var på, kom en man som hadde snudd bort til meg og minna meg på fjellvettregel nr 1: Det er ingen skam og snu. Så da snudde jeg.
7. Det var vel da jeg skulle bli fornøyd. Da jeg endelig kunne slippe alt. Men det var jeg innså nederlaget. Jeg nådde ikke målet mitt. Det spilte ingen rolle om det var Norges høyeste fjell eller laveste jeg skulle på, jeg klarte jo ikke det jeg hadde bestemt meg for! Og det er en utrolig kjip tanke. Jeg hadde reist 7 dumme timer opp hit, for å finne ut at jeg ikke klarte å komme opp.
8. For å gni det skikkelig inn at jeg ikke klarte, fortsatte jo Andreas og Liv Anita opp. De nådde jo toppen. Så det skulle altså ikke holde at jeg ikke kom opp, men dette skulle altså bli noe de skulle oppleve sammen, et sted de kunne sitte sammen en time og nyte seieren. Det gjorde de, mens jeg satt nede i hytta og hata hele forbanna turen.
9. Var det da de kom ned igjen jeg skulle rope: "Jippi! Dere klarte det! Gratulerer!"? Mulig det, men enn så lenge får de dele den gleden sammen. Jeg var bare dritsur, og hadde mest lyst til å pakke sammen alt og reise ned igjen. Men siden det var et stykke utpå dagen og alle var slitne, var det ikke helt aktuelt å ta de 7 timene ned igjen da. Så den var den kvelden.
10. Søndag var det tid for å reise hjem. Heldigvis en litt enklere tur som gikk som planlagt, men da var det tid for tenke gjennom hvordan turen hadde vært (enda en gang..) Så da var jeg egentlig ikke så blid da heller.
Så summen av denne turen var det jeg for min del må kalle en misslykka dritthelg.
Jeg prøver å ikke angre på ting, men å heller lærer noe. Så da har jeg lært at jeg ALDRI skal nærme meg en fjelltopp igjen!
For min del gikk denne helga skeis fra begynnelse til slutt.
Dette gikk galt:
1. Vi skulle reise opp fredag ettermiddag, og selv om jeg egentlig visste det på forhånd traff vi selvfølgelig rushen ut av Oslo. Jeg hater kø som alle andre, og jeg synes det er en pyton start på det som skal bli en bra tur.
2. Jeg hadde blingsa ganske mye på hvor lang tid vi skulle bruke opp. Uten å egentlig ha sjekka det ut på forhånd, tippa jeg på ca 5 timer, men det tok 7.
3. I løpet av natt til lørdag hadde batteriet på telefonen min brått lada seg ut og slått seg av. Derfor ringte den ikke på morgenen og vi våkna litt seinere enn planlagt. Ikke så mye seinere, men jeg er tidsnazi, og alt som skjærer seg når det gjelder planlagt tid, stresser meg voldsomt. Men en time seinere enn planlagt var vi da endelig ute av døra.
4. Det er vel først nå det virkelig begynner å gå galt. Det bratteste partiet opp til toppen er det første vi møtte på, og allerede etter 50 meter på tur kjente jeg at dette blir tungt! Men okey - og jeg lot meg selvfølgelig ikke stoppe der, og fortsatte på den ganske tungpusta starten.
5. Der bare fortsetter å være bratt. Jeg håper at bare vi kommer over den lille toppen vi ser, skal det bli et litt slakkere parti, men nei. For hver gang jeg håper at det skal bli bedre, blir det bare verre. Det er like forbanna bratt, og stien går over til å bli en gedigen steinrøys.
6. Motivasjonen min begynner å nå bunnen. Når jeg går tur er det en ting som hele tida skal gjelde: det skal være koselig. Dette her var så langt fra koselig du kan tenke deg. Ikke engang utsikten var fin. Liv Anita prøver hele tida med å oppmuntre meg med hvor mange sjokolader jeg kan spise på alle kaloriene jeg brenner, men til slutt driter jeg i all sjokoladen. Jeg driter egentlig i hele Galdhøpiggen. Hvis dette er turen den kan by på for å komme opp, kan det være det samma! Jeg tenkte på det Monica kommenterte en av de siste innleggene mine med; at det ikke er noe poeng å gjøre ting man ikke liker, og dette likte jeg ikke. Og idet jeg sto og høylytt uttrykte meg for hvilken drittvei vi var på, kom en man som hadde snudd bort til meg og minna meg på fjellvettregel nr 1: Det er ingen skam og snu. Så da snudde jeg.
7. Det var vel da jeg skulle bli fornøyd. Da jeg endelig kunne slippe alt. Men det var jeg innså nederlaget. Jeg nådde ikke målet mitt. Det spilte ingen rolle om det var Norges høyeste fjell eller laveste jeg skulle på, jeg klarte jo ikke det jeg hadde bestemt meg for! Og det er en utrolig kjip tanke. Jeg hadde reist 7 dumme timer opp hit, for å finne ut at jeg ikke klarte å komme opp.
8. For å gni det skikkelig inn at jeg ikke klarte, fortsatte jo Andreas og Liv Anita opp. De nådde jo toppen. Så det skulle altså ikke holde at jeg ikke kom opp, men dette skulle altså bli noe de skulle oppleve sammen, et sted de kunne sitte sammen en time og nyte seieren. Det gjorde de, mens jeg satt nede i hytta og hata hele forbanna turen.
9. Var det da de kom ned igjen jeg skulle rope: "Jippi! Dere klarte det! Gratulerer!"? Mulig det, men enn så lenge får de dele den gleden sammen. Jeg var bare dritsur, og hadde mest lyst til å pakke sammen alt og reise ned igjen. Men siden det var et stykke utpå dagen og alle var slitne, var det ikke helt aktuelt å ta de 7 timene ned igjen da. Så den var den kvelden.
10. Søndag var det tid for å reise hjem. Heldigvis en litt enklere tur som gikk som planlagt, men da var det tid for tenke gjennom hvordan turen hadde vært (enda en gang..) Så da var jeg egentlig ikke så blid da heller.
Så summen av denne turen var det jeg for min del må kalle en misslykka dritthelg.
Jeg prøver å ikke angre på ting, men å heller lærer noe. Så da har jeg lært at jeg ALDRI skal nærme meg en fjelltopp igjen!
søndag 16. august 2009
Bestemor og jeg
Om ca en måned fyller jeg 26 - og jeg begynner å bli som bestemor.
Da jeg var liten og vi kjørte bil sammen, husker jeg at vi alltid skulle stoppe fordi det var så fint akkurat her. Og tilbake i bilen holdt bestemor meg oppdatert på hvilke typer busker vi kjørte forbi. Hun var alltid like facinert over hvor flott vi hadde det i Norge.
Vel hjemme igjen var det rett uti i hagen og ordene blomstene. Hele våren sto det sånne små plastpotter med et lite spirende frø over hele stua og kjøkkenet, og hele sommern og høsten ble brukt til å vedlikeholde dem ute i hagen. Ingen hadde så mange fine blomster som bestemor.
Og hver gang jeg var på besøk hos bestemor fikk jeg alltid hjemmelaga solbærsaft. Bær som hun hadde plukka selv, og lagd saft av. For et par år tilbake var det tyttebær det gikk i. Alle i familien fikk gleden av å ha hjemmalaga tyttebærsyltetøy på bordet på julaften.
Og slik er vel forsåvidt bestemor fortsatt, og jeg begynner å ta etter.
Jeg har virkelig ikke tall på alle gangene jeg har sagt: "Her er jo såå fint!!" bare de siste månedene. Hvis et sted både inneholder litt vann, noen blomster, blå himmer og masse grønt, kan jeg stå å se hvor vakkert det er i evigheter. Jeg drømmer meg bort til alle de vakre stedene Norge har å by, og har fått som mål å se mest mulig av dem. Jeg har begynt å bry meg om hva forskjellige planter heter, og bare for et par uker siden sa jeg noe sånt som: "Eik er jo egentlig et utrolig fint tre!"
Jeg har jobba iherdig hele sommeren for at balkongen min skal blomstre. Resultatet har nok ikke vært helt det store, men skyldes ene og alene to stk kaniner som spiser opp alt som står innen en meter over gulvet. Men jeg ønsker meg en hage - full av blomster og frukttrær!
Og gjett hva jeg gjorde i dag? Vi var på et sted oppi Nordmarka for å padle litt kano (et veldig fint sted faktisk!), og på vei ned igjen fant vi masse tyttebær. Så nå har jeg plukka mine egne tyttebær, kokt dem, helt dem over i glass og putta dem i fryseren.
Da jeg var liten og vi kjørte bil sammen, husker jeg at vi alltid skulle stoppe fordi det var så fint akkurat her. Og tilbake i bilen holdt bestemor meg oppdatert på hvilke typer busker vi kjørte forbi. Hun var alltid like facinert over hvor flott vi hadde det i Norge.
Vel hjemme igjen var det rett uti i hagen og ordene blomstene. Hele våren sto det sånne små plastpotter med et lite spirende frø over hele stua og kjøkkenet, og hele sommern og høsten ble brukt til å vedlikeholde dem ute i hagen. Ingen hadde så mange fine blomster som bestemor.
Og hver gang jeg var på besøk hos bestemor fikk jeg alltid hjemmelaga solbærsaft. Bær som hun hadde plukka selv, og lagd saft av. For et par år tilbake var det tyttebær det gikk i. Alle i familien fikk gleden av å ha hjemmalaga tyttebærsyltetøy på bordet på julaften.
Og slik er vel forsåvidt bestemor fortsatt, og jeg begynner å ta etter.
Jeg har virkelig ikke tall på alle gangene jeg har sagt: "Her er jo såå fint!!" bare de siste månedene. Hvis et sted både inneholder litt vann, noen blomster, blå himmer og masse grønt, kan jeg stå å se hvor vakkert det er i evigheter. Jeg drømmer meg bort til alle de vakre stedene Norge har å by, og har fått som mål å se mest mulig av dem. Jeg har begynt å bry meg om hva forskjellige planter heter, og bare for et par uker siden sa jeg noe sånt som: "Eik er jo egentlig et utrolig fint tre!"
Jeg har jobba iherdig hele sommeren for at balkongen min skal blomstre. Resultatet har nok ikke vært helt det store, men skyldes ene og alene to stk kaniner som spiser opp alt som står innen en meter over gulvet. Men jeg ønsker meg en hage - full av blomster og frukttrær!
Og gjett hva jeg gjorde i dag? Vi var på et sted oppi Nordmarka for å padle litt kano (et veldig fint sted faktisk!), og på vei ned igjen fant vi masse tyttebær. Så nå har jeg plukka mine egne tyttebær, kokt dem, helt dem over i glass og putta dem i fryseren.
lørdag 15. august 2009
Hengekøye
Hvis du en av de som har nesten alt, og ikke aner hva du kan ønske deg til jul og bursdag, har jeg tips. Ønsk deg en liten netting hengekøye.
Når den er sammensnurra er den ca dobbelt så stor som en tennisball. Når den er hengt opp er den nesten som en vanlig hengekøye. Når du endelig får tak i en sånn, tar du med deg den og gjerne en bok og stikker til et sted det er fint. Heng opp køya og kjenn på at dette var en veldig god idé!
Når den er sammensnurra er den ca dobbelt så stor som en tennisball. Når den er hengt opp er den nesten som en vanlig hengekøye. Når du endelig får tak i en sånn, tar du med deg den og gjerne en bok og stikker til et sted det er fint. Heng opp køya og kjenn på at dette var en veldig god idé!
Fra helgas teltur i Nordmarka, med hengekøye og flott utsikt opp mot himmelen
tirsdag 11. august 2009
Jeg ombestemmer meg...
...for jeg tror ikke jeg var helt klar til å trene denne gangen heller. Jeg er på dag to i uke to, og andre dag med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har jogga. Jeg innså i sta at det gidder jeg bare ikke. Sitte her å ha dårlig samvittighet istedenfor å nyte at jeg slapper av? Det minner meg altfor mye om den dårlige sida av å være student og om et tidligere SATSmedlemskap. Nei - livet er for kort til å ha dårlig samvittighet for sånne ting...
Jeg må vel bare innse nok en gang at trening er like lite min greie som bil, dataspill, fotball, lengdehopp, høydehopp, spydkasting og fantasylitteratur.
Jeg må vel bare innse nok en gang at trening er like lite min greie som bil, dataspill, fotball, lengdehopp, høydehopp, spydkasting og fantasylitteratur.
tirsdag 4. august 2009
Treningstips 2
Andre joggerunde og jeg har lært enda en ny ting for å gjøre treningsøkta bedre.
- Sørge for at ingenting kan irritere meg under økta!
Jeg blir automatisk litt sur når jeg skal trene og jeg får en helt utrolig evne for å finne gode grunne til at dette er no' drit. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg har merka at "her gjør det egentlig litt vondt - tror ikke jeg kan trene sånn lenger". Da jeg såvidt jogga i vår, hadde jeg en vanvittig irritende rumpetaske med vann, som gjorde at jeg valgte å gå for å unngå at det hoppa slik opp og ned.
I går skulle jeg egentlig ha vært på do før jeg stakk ut, og i dag var det brillene mine. "Jævla drittbriller som hele tida skal ski nedover nesa!!" Og da jeg tok dem av så jeg første innimari dårlig, og for det andre ble jeg nesten svimmel av hvordan blikket mitt fokuserte uten. Så jeg begynenr å lære: fjern alle irritasjonsmomenter forhånd!!
- Sørge for at ingenting kan irritere meg under økta!
Jeg blir automatisk litt sur når jeg skal trene og jeg får en helt utrolig evne for å finne gode grunne til at dette er no' drit. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg har merka at "her gjør det egentlig litt vondt - tror ikke jeg kan trene sånn lenger". Da jeg såvidt jogga i vår, hadde jeg en vanvittig irritende rumpetaske med vann, som gjorde at jeg valgte å gå for å unngå at det hoppa slik opp og ned.
I går skulle jeg egentlig ha vært på do før jeg stakk ut, og i dag var det brillene mine. "Jævla drittbriller som hele tida skal ski nedover nesa!!" Og da jeg tok dem av så jeg første innimari dårlig, og for det andre ble jeg nesten svimmel av hvordan blikket mitt fokuserte uten. Så jeg begynenr å lære: fjern alle irritasjonsmomenter forhånd!!
Treningstips!
For n-te gang tenkte jeg at jeg kanskje skulle begynne å trene litt igjen. Klok av skade for et år siden og et visst SATS medlemskap, skjønner jeg at det er definitivt ikke måten å gjøre det på. Denne gangen har jeg tenkt å bruke samme tankegang som jeg bruker når jeg spise mindre godteri (som forøverig aldri funker...) - å ha veldig korte, små mål. Så jeg hvis jeg klarer å jogge to ganger i uka, i bare tre uker, så er målet nådd. Da vil jeg forhåpentligvis ikke ha den dårlige samvittigheten for at jeg ikke klarte mer, for da var det jo ikke meninga å trene mer uansett.
I går var da første gang ut på tur. Da skulle det vise seg at å jogge i regnvær faktisk er en utrolig god idè! Nesten hele Norge har sikkert oppdaga dette for lenge sida, men jeg som kan telle på to hender hvor mange gange frivillige joggeturer jeg har tatt ute noen gang, har da definitivt ikke jogga ute i regn før. Det gjorde faktsik så store underverker med en treningsøkt at jeg knapt kunne tro det var mulig. For vanligvis hater jeg å bli svett og hater at det er tungt å puste, men i regnet fantes det ingen svette, og til tross at jeg selvfølgelig ble anpusten var det langt fra så ille å puste som det vanligvis er.
Så hett tips her altså - til alle som har mindre treningserfaring enn meg!
I går var da første gang ut på tur. Da skulle det vise seg at å jogge i regnvær faktisk er en utrolig god idè! Nesten hele Norge har sikkert oppdaga dette for lenge sida, men jeg som kan telle på to hender hvor mange gange frivillige joggeturer jeg har tatt ute noen gang, har da definitivt ikke jogga ute i regn før. Det gjorde faktsik så store underverker med en treningsøkt at jeg knapt kunne tro det var mulig. For vanligvis hater jeg å bli svett og hater at det er tungt å puste, men i regnet fantes det ingen svette, og til tross at jeg selvfølgelig ble anpusten var det langt fra så ille å puste som det vanligvis er.
Så hett tips her altså - til alle som har mindre treningserfaring enn meg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)