Friskmeldt kanin

Endelig er Ida hjemme! Jeg har vært så innimari redd for at vi kunne miste henne, men heldigvis er hun på plass. Jeg tror Erik har savna Ida mye i helga - ihvertfall mener jeg at det kan ha sett sånn ut. Derfor forventa jeg før første gang å se en kanin først bli overraska og deretter juble inni seg når Ida var tilbake i dag. Men gjorde han det? Nei - han løfta ikke et øyebryn og var og bli sittende på den øverste hylla inni buret mens Ida satte seg nederst. Jeg kan ikke skjønne annet enn at han må ha trodd at Ida forlot han frivillig, og at det ble litt vanskelig for han å skjønne hvordan han skulle reagere da han endelig fikk se henne igjen. For glad det ble han - for da vi kom tilbake fra butikken satte de tett-i-tett mens Erik slikka Ida på ryggen!

Da er det bare å håpe at en slik happy-ending er rett rundt hjørnet for Jan Fredrik og....

En liten negergutt

I en periode i barnehagen har vi synget et par vers av Lillebjørn Nilsens "Det var en gang et troll". For de som ikke husker er det den som fortsetter med "som likte rock'n'roll. Han var et rocketroll, som kunne telle til 12" Ihvertfall har jeg synget de to versene jeg har huska fra jeg var lita. Verset om trollet og "Mikke, mikke mus". Nå som vi har fått inn gitar og greier i samlingstund, har det blitt litt stemning av sangen, men siden den har avslutta litt brått så jeg meg nødt til å finne ut av resten av teksten. I går skulle hele sangen framføres for første gang, og på et tidspunkt kjente jeg nesten at jeg angra. Det var da vi kom til: "En liten negergutt - en liten negergutt - pakka sammen krutt - pakka sammen krutt - til en kjempekinaputt - til en kjempekinaputt- men så sa det bare futt - men så sa det bare futt" Jeg følte meg faktisk litt ond mot mine to afrikanske kolleger og at det var noe utrolig kleint over denne sangen. Jeg måtte overbevise både meg selv og alle kollegene etterpå om at denne sangen den var jammen meg gammel. Jeg tror allikevel at det fikk være både første og siste gangen jeg sang det verset....

Sykdom

Det er tydeligvis tida for sykdom. Da snakker jeg verken om at jeg har vært litt tett i nesa eller at det er mulig å få svineinfluensa. Jeg har ikke tenkt å skrive så veldig mye om mitt kreftsyke søskenbarn, men jeg vil bare oppfordre alle til å støtte hans hjelpefond på kontonr 1822.35.27457. For facebookere kan dere lese mer inne på en av hans støttefondsider. Jeg kunne sikkert ha sagt mer, men det er sannelig ikke greit å vite hva man skal, bortsett fra at det er så vanvittig trist.

Det er vel kanskje i en litt annen skala, men nå skulle også min lille Ida bli syk. I går satt hun store deler av kvelden alene inni buret sitt, mens Erik hadde det koselig på balkongen. Tenkte vel ikke no mer over det anna enn at vi tulla med at de hadde krangla. Da jeg skulle gi kaninene mat i dag tidlig, var det tydelig at det var noe helt annen enn en krangel som plaga Ida. Hun ville ikke ha noen ting. Hun ensa ikke engang at jeg både la salat og bebimais inni buret. For noen dyr er kanskje ikke det sånn veldig rart, men når det gjelder Ida har det skjedd en gang før, og da var hun nyoperert og hatt kroppen full av narkose. Hun ville ikke engang ha appelsindrops, og for de som har sett Ida spise appelsindrops, så skjønner man at det er noe alvorlig gæærnt når hun ikke vil ha dem. Så da måtte Andreas dra fra jobb litt tidligere enn planlagt, og Ida måtte rett til dyrlegen. Og der er hun enda og blir der helt til mandag... Jeg må bare krysse alle fingre og tær forat det ikke må bli noen operasjon, for jeg er stygt redd for at det kanskje ikke vil skje allikvel.

Imens får jeg sitte her og håpe at ting snur, og at det skal gå bra med dem begge...

Det magiske 25

Mine siste dager som 25 åring nærmer seg slutten, og jeg innser det er bare å nyte dem. Der var ungsomstida over - ihvertfall på papiret!

Det å ha bursdag har egentlig ikke vært så veldig stort de siste årene - jeg slutta faktisk å se fram til å bli eldre allerede som 15 åring. Det har aldri vært noen vei tilbake når man først har hatt denne bursdagen, men nå føler jeg det mer enn noen gang før. Jeg føler at 25 år er siste stopp som ung. Jeg er i ferd med å miste retten helt til å bli kalt jente- jeg må være dame eller kvinne. Det føles helt feil, men det må vel bare være sånn. Innså det enda litt mer for tre uker sida da jeg fortalte en mor i barnehagen at det skulle komme en ny gutt i mårra. Hun trodde selvfølgelig jeg mente at det kom en ny unge, men jeg mente vikaren vår. Så samme hvor greit det kunne ha vært jente en stund til, mener verden rundt meg at nå holder det.

Men det er jo ikke bare hva man blir kalt som er problemet. En del spørreskjemaer deler mellom 25 og 26 - hvor de under 25 er ungdommen, mens de andre er voksne. Og med å være en voksen over 26, følger holningene med. Nå er jeg forholdsvis greit etablert med samboer, hund, egen leilighet og (nesten) fast jobb, men selv om ingen har spurt enda, tror jeg veldig mange lurer veldig på når bryllupet og barnet kommer. Sånn skal det være når man er over 26 og voksen. Fordelen er jo at jeg bor i Oslo,og her er heldigvis holdningene 8 forskyvet i fohold til Moelv slik at jeg har noen år til å gå på.

Det er egentlig noen år siden jeg fant ut at 25 kanskje er den mest ideelle alderen å være. Jeg fant ut at det var et godt svar på spørsmålet: "Hvor gammel tror du jeg er da?". Alle under ble fornøyd fordi de ikke så barnslig ut, mens de over følte seg unge. Siden det bare er et par år siden jeg ble tatt for å være 17-18 (en del utenlendinger synes tydeligvis at det er helt greit å si det og samtidig le litt..), så har jegh heldigvis noen år til å gå på der og.

Nå er det ihvertfall bare litt i overkant av en uke igjen til jeg sakte, men sikkert, kan gli natulig inn i "jeg er ikke 25 lenger"-klubben. Jeg håper bare at det også kan være et greit sted å være...