Klar for avreise!

Avreisen til Ghana begynner virkelig å nærme seg, og nå er det meste klart. Flyet går ikke før på lørdag, men siden vi skal en tur innom Moelv på fredag, er det egentlig ikke noe særlig med tid igjen til å ordne det som ikke er ordnet.

I barnehagen har dagen i dag handla en del om Afrika. Mange av toåringene har gitt bort et par sko som jeg skal ta med til barnehjemmet vi skal besøke.

De veit at barna som skal få skoene ikke har noen mamma og pappa, og ikke har de så mange sko heller. I dag har mange av barna gått rundt med babyene sine knyttet fast på rygget og vi har spilt mye på trommene. Ei av jentene mine har sagt flere ganger: "Jeg vil være med deg!", men det spørs om mammaen hennes ville ha syntes at det var en god idè.

Kvelden i kveld har jeg brukt på å pakke. Og jeg må virkelig si jeg er imponert over mengden baggasje jeg skal ta med. Med unntak av klærne og skoene jeg skal dra i + noen få felles ting, er dette det jeg tar med:

Sammen med skoene (ca dobbelt så mange som på bildet over), veier baggasjen min 9 kilo!! Folk som har sett Andreas og meg på tur før, tror jeg kan ha store problemer med å forestille seg at det er sant, men vi har faktisk ikke med oss nesten noen ting bortsett fra gleden over turen!

Bukse + genser = veske

Favorittbuksa mi fortsetter å leve videre - her som en konvoluttveske. I samme veske får også en gammel genser leve videre. Det gullmønstrete stoffet kommer fra en genser som så til de grader ikke var noen favorittgenser. Det første jeg tenkte da jeg så den var: "Wow! Den var stygg!" Men på en eller annen måte ble den stygg-kul mens jeg sto i butikken og jeg kjøpte den. Etter at jeg kom hjem var genseren bare stygg igjen, og da jeg trosset meg til å bruke den en eneste gang, så jeg at den ikke satt fint en gang. Så den genseren gjør seg definitivt best som veske!

Bloggverden

Til å ha hatt en blogg i snart "gud-veit-hvor-mange-år", kan jeg særdeles lite om bloggverden. Jeg har hele tiden skrevet bloggen først og fremst for min egen del, og tenkt at så lenge jeg har minst en leser så skriver jeg. Jeg har ikke gjort de store greiene for å få så mange lesere heller, men har satsa på at dette er en blogg for familie og venner som synes de er greit å lese om hva som skjer med meg (og Andreas og Silva). Det samme har det vært med de bloggene jeg leser. Jeg har lest bloggene til folk jeg veit hvem er.
Men nå har jeg plutselig begynt å lese andre blogger også. Jeg begynner å forstå at bloggverden er uendelig stor, og at det for meg er et helt fagfelt jeg egentlig ikke skjønner noenting av. Og sammen med at jeg systematisk har begynt å lese andre blogger, har jeg nå oppgradert min egen blogg med en skikkelig bloggliste på siden. En ganske så kort en iforhold hva mange andre har, men her må jeg nok ta et steg av gangen. Og når bloggverden sakte begynner å åpner seg litt mer for meg, blir jeg helt blogg-forvirra av min egen blogg og. Hva handler den her om liksom? Den handler jo om de store og små tinga som skjer rundt meg, men jeg burde jeg kanskje skrive mer om en type ting? Skulle jeg ha lagd en helt ny blogg? Det hadde vært gøy å hatt en interiørblogg, men selv om det er artig å prøve å få leiligheten fin, tviler jeg på at det skal finnes nok ting å skrive om fra disse 50 kvm. Ikke klarer jeg å forandre på noe særlig her om dagen heller - så interiørbloggen får komme en annen dag da den kan bli mer interesant. Så enn så lenge får bloggen stå som den står, og leses av de som måtte ønske det.

Søndagsstemning ved Østensjøvannet

Det har vært både vinter- og søndagsstemning ved Østensjøvannet i dag. Vi valgte ihvertfall riktig sted for vår søndagstur i vintersola!

Man er jo aldri alene rundt vannet på en solskinnsdag

Silva møtte en kjekk japansk spisshund-hann. Synd løpetida akkurat er over...

Også fuglene da - som Østensjøvannet er mest kjent for

Fugler og julefeiring

Etter nyttårsaften var det noen nyhetssaker om masse fugler som bare hadde falt ned fra himmelen. Jeg begynner å mistenke at noe sånt kan ha skjedd i Oslo og - eller ihvertfall skremt fuglene pokker langt unna byen. For nå er det andre år på rad at jeg mister fuglene mine i juleferien!

I november og desember i både 2010 og 2009 hadde jeg massevis av fugler på balkongen. Rett før jul måtte jeg fylle opp Eva Solomateren min ca annenhver dag. Begge årene har jeg vært veldig beskymra for at det skal gå tomt for mat mens vi har vært bortreist, så begge åra har jeg kjørt på med massevis av mat til de hyggelige gjestene mine. Og begge gangene har jeg kommet hjem til en balkong som fortsatt er riklig med fuglemat, men alle fuglene er borte! Med unntak av en oppfylling med en gang jeg kom hjem, har jeg ikke trengt å gitt de mat en eneste gang.

Hvor er de? Og hvorfor er de borte?

Favorittbukse får evig liv

Jeg tror det var sommeren rett etter videregående jeg var i London for andre gang. Den gangen fant jeg en helt fantastisk brun cordbuske på TopShop. Jeg virkelig elska den - den var litt ekstra lang i beina (noe jeg sjelden fant i Norge, og jeg var fortsatt overbevist om at jeg var unormal høy) og den satt perfekt! Den var sånn passe løs og kul. Også var det cordstoffet da. En fin brunfarge og litt sånn flat cord. Jeg veit ikke om en slik bukse har vært moderne en eneste gang siden den ble kjøpt for 9 år siden, men for meg har det vært den beste buksa jeg har hatt i alle disse årene. Den har tidvis blitt lagt bort pga hull her og der, men jeg har alltid måtte tatt den fram igjen for å bøte litt på den. I mine øyne har denne buksa passa litt ALT! En fin hverdagsbuske mens har jeg vært på skolen, en veldig behagelig bukse i barnehagen og en råkul bukse på byen. Jeg har aldri verken før eller siden kommet over en bukse om er så perfekt. Det er bare en ting som er dumt - den er 9 år gammel og svært godt brukt. Den har blitt lappa sammen utallige ganger, og i det siste er det blitt sånn at den har fått et nytt hull nesten hver eneste gang jeg har brukt den. Jeg har måtte innse at buksas siste dager har kommet. Den lar seg ikke bøte mer... Men før den går helt i oppløsning, har jeg en siste mulighet til å gi den en siste sjanse til å overleve videre. Ikke som bukse (og shorts og skjørt ville ha fått det samme problemet) - men som en pute i sofaen min!

Den mørkebrune delen av puta er det som helt fram til i går var min favorittbukse. Det er lettere å godta at den ikke lenger kan brukes på meg når jeg kan se den hver dag i sofaen min. Den er blitt til et evig minne om alt den buksa har gitt meg (som kanskje stort sett er gleden over at den passer til alt). Jeg har sydd denne puta med respekt. Jeg pleier å være frøken-slurv-og-hastverk-og-ender-opp-med-å-bruke-enda-lenger-tid-fordi-jeg-ikke-gjorde-det-ordentlig-med-en-gang, men denne ble ikke lagd sånn. Den er sydd i dobbelt stoff, og innsida ser faktisk ganske så fin ut. Den andre delen av puta er forøverig samme stoff som gyngestolen vi trakk om i høst. Det brune blondebåndet er kjøpt i Ghana.

Og den som er enda bedre - det er fortsatt litt stoff igjen som ikke har hull, så jeg kan jo lage enda en ting som minne over min fantastiske bukse!

18 dager igjen...

...til jeg lander i Accra! I høst bestemte Andreas og jeg at vi skulle ta turen tilbake til Ghana, og plutselig begynner det å nærme seg. Jeg kjenner jeg er i ferd å få reisefeber og det er sjelden jeg gleder meg så mye til å reise bort. Ghana er et land som har gjort veldig inntrykk på meg, og det betyr mye å få reise tilbake dit. Det meste begynner å bli klart nå: billetter er kjøpt og betalt, visum er trygt plassert inni passet og i dag henta jeg ut malariatablettene mine. Tenk at å få utlevert noen tabletter skal bety så mye - det var et av de synlige tegnene på at vi faktsik drar! Nesten så jeg gleder meg til å ta den første tabeletten om bare fire dager. Da høres turen enda nærmere ut.

En skulle kanskje tror at det meste er både planlagt og spikra for denne turen ut i fra hvor mye jeg gleder meg. Men den er faktsik ikke det. Vi har en plan og en en liten reiserute, men det meste kan endres bare vi er tilbake til Accra innen 14 dager. Eneste som er helt sikkert bestemt er vi skal tilbake til Mampong og barnehjemmet hvor jeg jobbet. Det blir så spennede -lurer så veldig på hvilke barn som fortsatt er der, hvem jeg husker, hvem jeg kjenner igjen og hvordan de har det. Og kanskje like mye lurer jeg på hvordan jeg reagerer - både over å se dem igjen og over forholdene som er der. Da jeg var der sist var barnehjemmet så si mitt første møte med små barn. Siden sist har jeg jobba 2 1/2 år med barn under 3 år år (som også er aldren på barna der) og skaffa meg en god del mer kunnskap om dem. Vil jeg se annerledes på ting nå?

Jeg gleder meg ihvertfall utvilsomt veldig mye, og jeg avslutter meg noen få bilder fra da jeg var der høsten 2007.

Skohylle

Ut fra innlegget nedenfor kan dere se at jeg hadde et godt utgangspunkt for en bra dag i dag. Det har en skjedd en bitteliten ting til, som har gjort at jeg føler at denne dagen har vært god. Jeg har nemlig fått tak i skoklyper til å henge opp støvlettene mine! Så nå har vi en ny, bitteliten skohylle i gangen som er beregna som sko som må henge:

Klypene er kjøpt på Hegdehaugsveien Jernvarehandel om noen skulle begynne å leite livet av seg for å finne slike. Hylla er laget av en hvitmalt planke hvor det er skrudd i en sånn greie (litt mangel på godt ord her) man kan henge opp kjøkkenredskap på veggen (25 kr eller noe på IKEA)

Undervurdert

Det er sikkert mye som er undervurdert her i verden, men en ting som er verdt å nevne er brodder til å ha under skoa. Jeg var så heldig å få brodder til jul, og slik jeg ser det må det være en julegave som troner høyt når det gjelder å være en skikkelig bra gave. Jeg har jo gleda meg veldig til å få prøvd disse broddene, og begynte nesten å engste meg for at det ikke kom til å bli glatt denne vinteren. Men i går kunne jeg endelig ane noe glattis på gang da gradestokken endelig viste varmegrader. Og ganske riktig - i dag tidlig var det endelig skikkelig holkeføre! Jeg ble faktisk så glad over blåholka at da jeg gikk i vei til banen i dag med mine nye brodder, kjente jeg at dette var jammen meg en bra mandag!

Broddenes store problem er deres rykte om "at det er bare gamle damer som går med det". Det kan være det er nesten sant, men de blir ikke mindre bra av den grunn. Det som er verdt å tenker over er hvem som faktisk ser gammel ut på glattisen. Er det de unge, kule med skitglatte sommersko som stabber seg bortover isen med arma ut i været for å holde balansen? Eller er det de unge, men ikke så kule folk som meg som kan gå som en modell over isen? Jeg slår definitivt en slag for brodder, og du kan være sikker på at jeg ikke var en av alle dem som havna på legevakta (34 stk i Oslo på en time faktisk)i dag pga fall på isen!

Det har heldigvis skjedd en del på brodde-fronten i det siste. Før var brodder noen store greier som måtte bindes fast verre enn slalomskofester, men nå er de små, nette og søte. Se fort på bilde under og si hvilken av skoene som har brodder på seg:

Som du kanskje kan se er det faktisk ganske så vanskelig å se at de er på, og for ordens skyld kan jeg jo si at det er den nederste som er 100 % sklisikker. De synes litt bedre på litt finere sko, men også her er de godt kamuflert, som du kan se på bildet under:

Eneste grunnen til at noen skulle legge merke til at du har brodder med disse skoene er at folk begynner å lure på hvorfor du går så elegant på på blåholka. Og skulle du komme over et lengre parti uten is, eller du kommer innedørs, tar det ca 1 sekund pr sko å få broddene av, mot de ca fem sekundene det tar å sette de på. De oppbevares i en bittenliten pose som kan ligge i veska like trofast som paraplyen som om sommeren.

Så løp og kjøp - og unngå pinlig gange, enda pinligere fall og i verste fall brukne bein!

Det er ikke tøft å være død! (skada eller flau)

Slitt hår - nå??

Jeg var en av de som sto ganske langt bak i køa den dagen jeg fikk utlevert hårtype. Håret mitt er full av fluff, ser alltid tørt og kjedelig ut og det blir katastrofalt slitt så fort det kommer nedenfor skuldra. Det er helt klin umulig å la det vært kort, så det er en sveis som funker - og det er halvlangt. Hele livet har jeg hatt et ønske om at det kunne bli hel-langt, men hver gang jeg tenker at "da skal jeg ihvertfall ikke klippe det" blir det så vanvittig slitt og ekkelt nederst at jeg knapt klarer å konsentrere meg om noe anna. Jeg har nettopp hatt mange måndeder med noe som minner om en hesteman når man tar på det, så i jula var det nok. Da klipte søstra mi av meg alt som trengtes for at det bare skulle se normalt tørt og kjedelig ut. Så til tross evig kamp med håret har jeg vært forholdsvis fornøyd den siste uka - ihvertfall med tanke på at endelig er blitt litt mykt igjen. I dag fikk jeg derimot klar tale fra ei jente på 2 år og to månder. Hun satt og kjente lenge på hestehalen (det ordet er virkelig treffende for mitt hår!) min og jeg spurte om hun syntes den var fin. Da svarte hun: "Den er ikke god og myk". Jeg trodde ført jeg hørte feil og gjentok det hun sa. "Synes du den ikke er god og myk?" Det gjorde hun tydeligvis ikke, for da kom beskjeden: "Du må klippe den!"

Jeg klipte meg for en uke siden! Fint for henne at hun er verdens nydeligste lille jente og jeg bare kunne le!

Ny sofa

Jeg har lenge tenkt at vi burde skaffe oss en ny sofa, men hver gang jeg har tenkt tanken, har jeg også tenkt at det er så mye annet jeg heller vi bruke pengene mine på. I desember begynte jeg å følge nøye med på hva som ble lagt ut på finn.no av sofaer i håp om at det kunne dukke opp noe billig og bra. Men så skjedde det som måtte skje: jeg ble utålmodig, tenkte at den nye sofaen skulle jeg helst hatt i går og det dukka jo ALDRI opp noe jeg som passa oss. Så årets første mandag er blitt tilbragt på IKEA og til å sette sammen vår splitter nye sofa! Her er den gamle:

Det som er med denne nye sofaen, er at den faktisk er ganske så lik den gamle. Egentlig kunne den ha vært brun også, men når vi først skulle ha ny og den var så lik, følte jeg at vi måtte skifte farge. Så da lurer du sikker på: hvorfor i all verden har jeg brukt så mye penger at jeg vondt inni meg på noe som er nesten identisk med noe vi hadde fra før? Du lurer kanskje også på hvorfor vi har dratt på IKEA i disse januarsalg dager, hvor vi helt sikkert hadde fått noe mye bedre til mindre penger hvilket som helst annet sted. Svaret er at sofen vår byttes ut fordi den er møkkete. Jeg er langt i fra hysterisk når det kommer til møkk, men her snakker vi virkelig møkkete. Så ille at jeg nesten ikke orker å sitte i den. Det eneste som ville ha hjulpet er en superrensemaskin - sånn ca en gang i måneden. Og det skjer ikke. Vi har faktisk rensa den en gang, men det prosjektet var større enn å styre hele denne kvelden med å skaffe en ny. Jeg skal ikke gå sånn veldig nye inn på hva som har gjort at vår sofa sannsynligvis er ekstremt mye mer skitten enn andre sofaer, men jeg kan si at det har noe med en hund å gjøre. Og takk og lov for at den gamle sofaen var brun!

Denne nye derimot er jo ikke brun. Den er lys. Jeg kan like gjerne si det med en gang: jeg kommer helt sikkert til å angre mye når jeg innser hvor vanskelig det er å holde denne sofaen ren. Men det er her vi har en plan - og det er derfor den nesten er lik som den vi hadde. Hele sofaetrekket kan tas og vaskes, og hele trekket kan skiftes ut til et helt nytt om det skulle bli for ille. Derfor: IKEA og "Karlstad"! Itillegg skal vi gjøre som mange som er mye eldre enn meg gjør: vi skal legge beskyttende laken oppi på natta og når vi er på jobb. Grunnen til at størrelsen også er nesten lik, er ganske enkelt fordi det er det som passer best inn her. Så nå har alle fuglene mine fått en gammel, brun, ekkel sofaen på balkongen sin, så før vi se hvor lang tid det tar å fjerne den derfra...

Ny sofa:

Nyttårsløfte

Nå som det er nytt år, er det jo på sett og vis en ny start og. Og en ny start i januar innebærer noen nyttårsløfter. Jeg pleier ikke å tenke så hardt igjennom hva som skal være mine løfter - jeg tenker for det meste at man når som helst i året kan gi seg sånne løfter når det skulle passe. Men et løfte har jeg - og jeg har vel vært inne på det før. Ingen godteri og brus på hverdager (så fremt det ikke er noe spesielt - og jeg stoler på dømmekraften min når det gjelder hva som er spesielt) og å spise forholdsvis sunt. Det gikk bra i flere måneder i fjor, så det bør gå bra nå og. Det blir jo et litt forsinka løfte, siden det har vært helg helt fram til i dag, men i mårra er det altså i gang igjen.

Da jeg tok en titt opp godteriskuffen til dyra våre i dag, tviler jeg på at de er med på samme plan. Det ligger minimalt med sjokolade og potetgull rundt her nå, men jeg kan ikke si det samme om dyras godteri. Her er deres egen skuff (merk at dette ikke er mat - det står et anna sted):

Med unntak av en peanøttpose som har funnet veien hit + at meiseboller egentlig går under mat, ser det ut til at Silva og Erik kan fortsette å kose seg utover 2011 også.

Årets siste dager

Årets siste dager dager ble tilbragt i Storlidalen i Oppdal. Et lite utvalg av bilder (i litt tilfeldig rekkefølge, fordi blogspot ikke er særlig medgjørlig når det gjelder å skifte plass på bildene) kommer her:

Heldigvis er det slik at bilder aldri lyver, og med disse to er det ingen tvil om at Andreas og jeg har vært på en skikkelig skitur i hardt vær! (Ja, det er er helt sant!)

Nyttårsaftenskål fra Silva og meg

På Vassli er det nok av gode kokker, og vi spiste fra et ganske varmt koldtbord

Silva er selvfølgelig med må feirer nyttårsaften

Min vakreste vakre

Hyttekollektivet Vassli som vi er så heldige å få besøke rett som det er

Godt nyttår til alle sammen!!