Blomsternytt

Da er det på tide med en liten blomsteroppdatering igjen.
Fingrene veksler veldig mellom å være lys, lys grønne, til å ha en overraskene klar grønnfarge. Vi har hatt noe mindre heldige prosjekter i år, men nå ser det ut til at det går rette veien her. Bildet under er før og nå av blomsterkassene på balkongen:

Jeg veit ikke om å skryte av at stemorene blomstrer og vokser som bare det gjør særlig inntrykk på litt mer drevne plantefolk, men jeg er allikevel veldig fonøyd! Det er lurt å satse på noen enkle bomster slik at det ikke tar motivasjonen min helt.

Itillegg til blomster har vi hatt et (flere) forsøk på å få egne tomater. Forsøk en gikk som tidligere nevt rett i døden. Planta levde maks en uke, før det ble gjødsla ihjel. Forsøk to var en plante som nærmest vokste oss ut av huset. Den ble nesten like høy som meg da da den knakk. Vi har den fortstt, men kjempeplanten har bare klart å gi en en bitte liten grønn tomat. Forsøk tre var en plante vi fikk av pappa. Den var liten, men hadde allerede fått noen små tomater da vi overtok den. Nå har den fått flere tomater og jeg hadde vel egentlig aldri trodd at tomatene ville bli røde noen gang, men nå ser det faktisk ut som de har tenkt å bli røde allikevel!

Det siste innslaget som "beviser" mine grønne fingre, kom som en stor overraskelse. Jeg hører folk sier at orkideene deres blomster gang på gang som om det er den enkleste sak i verden. Jeg har prøvd alle triksene, men det har bare resultert i orkideblader. Jeg har hatt tre orkideer i mitt liv - den ene spiste Ida opp og de to andre er noe bladgreier som jevnlig har fått vann. Den eldste fikk Andreas av meg da vi hadde vært sammen i et år, så det vil si for over tre år siden. Bladene har vokst som bare det, og det vokser stadig ut sånne rare, grønne stilker. Den har blitt pynta med en jukseblomst i mange år, men her om dagen kunne jeg oppdage at den ene rare stilken faktisk var en ordentlig stilk med skudd!

Så her har tydligvis den tre år gamle orkideen vår tenkt å blomstre igjen! Det gjør meg mer enn glad, for endelig kan jeg tro på symbolikken av blomstene Andreas og jeg har gitt hverandre som noe bra. Jeg liker egentlig veldig godt å få blomster, men har litt problemer med at blomstene fra Andreas til meg meg dør (eller motsatt).... Men den her hadde ikke tenkt å gi seg så lett! (så jeg banker mange ganger i bordet nå for at ikke denne dør!!)

Silva-savn

I helga som nettopp har vært, var Andreas og jeg i bryllup i Bergen (eller Øygarden for lokalkjente), og siden det passer dårlig for en liten hund å både være med å bryllup og å være alene hjemme i 3 dager, ble Silva sendt til barnevakten sin torsdag kveld.

Den beste barnevakten for Silva er i Moelv, og av praktiske årsaker skal hun være der helt til fredag. I dag er det bare tirsdag og vi har snart hatt to hele dager i Oslo uten hund. Ut av de to dagene har jeg merket at det er sant at jeg elsker den hunden! Andreas og jeg jeg pleier å tulle med at Silva er midtpunktet i familien og hovedfamiliemedlemmet, og selv om jeg har mistenkt det lenge, så har nok det aldri bare vært tull.

Jeg savner Silva helt utrolig mye, og jeg skjønner liksom ikke helt hva jeg skal bruke dagene til. Det blir liksom meningsløst å gå tur uten henne. Andreas og jeg vurderte om vi skulle ta med oss grillmaten vår å grille et annet sted enn hjemme i dag, men uten Silva var det ikke noe vits dra noe annet sted. Vi har snakket om at vi glad Silva bare er på ferie og ikke er død.

Jeg jobber mye med foreldre som synes det er vanskelig å gå fra barnet sitt i barnehagen, men selv om jeg ikke har barn, skal jeg vedde på at jeg veit ganske mye om hva de snakker om! Første gangen vi reiste fra Silva gråt jeg, men selv om det ikke lenger kommer tårer når jeg blir adskilt fra henne, så tenker jeg utrolig mye på henne. Jeg kunne ha ringt mamma og pappa to ganger om dagen før å høre om hva hun har gjort, og uansett hva de svarer smiler jeg fra øre til øre når jeg hører dem fortelle om dagen hennes.

Det er ihvertfall godt å vite at Silva har det veldig bra i ferien sin, og i dag har jeg fått et par bilder av Silva som har lært seg et nytt triks mens hun har vært borte:

Se hvor flinke Silva og Zara er! Kommandoen er "vær pen!", og det er ikke disse hundene dårlige til! Gleder meg til å se triksene live, men mest av alt gleder jeg meg selvfølgelig til å se Silva.

Sånn avslutningsvis kan jeg si at hvis jeg bare tenker meg om, har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor hunden vår har utviklet seprasjonsangst. Det kan se ut til at miljøet kan ha påvirket henne litt!

5 1/2 år med kanin er over

Dette er blitt en merkelig dag. Dette er dagen da vi sluttet å ha kanin.

Ida kom inn i livet mitt for ca 5 1/2 år siden, og for litt over to år siden fikk vi Erik. Etter at Ida døde i høst har vi vært veldig i tvil om hva vi skulle gjøre med Erik. Han var liksom Ida sin, og han har ikke vært spesielt interesert i oss. Silva har holdt skepsisen hans ved like ved å skremme han i både tide og utide. Han har endt opp med å være mye alene, og selv om han har hatt fri tilgang på hele balkongen, stua og kjøkkenet føler jeg ikke at det holder for å gjøre han til en lykkelig kanin.

På søndag tok vi steget - vi begynte å lete etter et nytt hjem til han. Vi ville han skulle få et hjem som er bedre enn det han har nå, og jeg tror vi har vært veldig heldige. Jeg kjenner jo ikke dama som kom å hentet han i dag, men hun ga meg et veldig godt inntrykk. Hun hadde mye erfaring med kanin, og hun ønsket at Erik skulle flytte sammen med en annen jentekanin som hadde et stort utebur. Dette er jo akkurat hva jeg har drømt om for han! Hadde vi hatt hage, skulle jeg gjerne hatt noe lignede selv. Det gjorde valget veldig enkelt for meg (og oss), og det var med et godt hjerte jeg lot han reise fra oss i dag. Jeg er sikker på at han får det godt!

Så nesten 6 år med å hele tiden ta hensyn at jeg har en fri kanin løpende rundt, merker jeg at det har blitt en vane for meg. Det var veldig rart å legge en ledning på gulvet uten å observere den, og minst like rart da jeg i sta kastet det ytterste laget på salaten. Nå er det ingen krise om vi glemmer å lukke soveromsdøra (før betydde det en stk kanin under senga som knagde hull i det den måtte finne under der), og fra nå kan jeg sette både kurver og planter på gulvet. Det her er veldig merkelig!

Nysydde strandmadrasser

Et lite miniprosjekt ble nettopp avsluttet. Jeg har egentlig vært nesten ferdig ganske lenge - men det er som listene som aldri kommer opp i nyoppussende hus - den siste bitte, lille finishen blir gjort lenge etterpå. Så i mitt prosjekt var det et par sømmer som har stått igjen et par uker nå.

Jeg skulle egentlig trekke opp igjen strandmadressene vår. De er slitte og stygge, og det ville sikkert ha kostet en brøkdel å bare kjøpt nye, men så enkelt skulle det ikke gjøres. Jeg kjøpte et par typer stoff som jeg likte, og mens jeg var i gang lurte jeg på om ikke strandmattene ville bli bedre om jeg puttet vatt inni istedet for strandmadrassene. Så da gjorde jeg det istedet. Strandmadrassene ligger fortsatt like stygge i boden, men oppe i leiligheten har vi fått helt nye liggeunderlag.

Bortsett fra at jeg ikke klarer å sy en eneste fin, rett søm, var dette et ganske enkelt prosjekt. Vatten inni kommer fra en IKEA dyne til 19 kr som er delt på begge madrassene og stoffet er jo bare som et sengetrekk. Det er sikkert enda smartere å bruke voksduk som laget som skal treffe bakken, men jeg kunne ikke finne noen voksduk som passet da jeg var på shoppingrunden min.

Med svarte hånkler oppå, skulle dette passe sammen med de fleste bikiniene mine og den fine kurven jeg kjøpte i Ghana;) Viktig å mache!

Så nå venter vi bare på sol og strandvær!!

Nordmarka for viderekommende

Jeg skal ikke skryte på meg at hverken Andreas, Silva eller jeg er viderekommende når det gjelder å gå i Nordmarka, men akkurat i dag har vi gått en tur jeg mener bør kvalifisere seg som det.

Våre fem (!) timer i marka startet ved Hammeren i Maridalen. Det første som skjedde var selvfølgelig at vi kom innpå en annen sti enn vi hadde planlagt, men det gjorde egentlig ikke noe. Vi fortsatte på stien vi var, og ganske tidlig så vi oss ut en runde vi kunne ta. Igjen var vi dårlige kartlesere, som gjorde at vi overså stien vi skulle ta av på, noe som gjorde at vi kom mye lenger opp enn vi egentlig hadde tenkt. Når vi først hadde kommet så langt opp, bestemte vi oss for å gå enda lenger og prøve å finne ei hengebru vi hadde lest om kvelden før.

Et stykke før Bjørnholt, forsto vi at brua vi leita etter ikke var tegna inn på kartet. Vi antok at den måtte ligge langs en umerka sti som som vidt var prikket inn på kartet. Vi tråkket oss igjennom busker og mange trær som lå tvers over stien, før vi var så heldige å fant denne brua:

Dette er ei skikkelig hengebru som henger 20 meter over elva som renner under. Brua er bygget i 1949, og jeg dårlig at det ikke fantes en eneste merking rundt brua. Om den i det hele tatt fortsatt er i bruk ante jeg fint lite om, men jeg kan love at den svaiet! Jeg følte at høydeskrekken min var til stede for å redde livet mitt denne gangen, men jeg trosset den ved å tenke "gå -gå -gå!"

For vi skulle over. Vi hadde bestemt oss for å fortsette på den umerka stien ned til Ullevålseter. Faktisk synes jeg det i seg selv var ganske dristig når vi hadde klart å ta feil av kartet to ganger bare samme dag. Den umerka stien viste seg fort å være en skikkelig gjengrodd sti, og store deler av veien var det vel egentlig ikke noe sti i det hele tatt. I en time gikk vi gjennom lyng, myrer og busker, og hvis du lurer på hvordan i all verden vi klarte å treffe Ullevålseter når vi garantert havnet utenfor stien mange ganger, skyldes det at stien fulgte kraftledningene.

Jeg har vært noen turer i marka før, men dette var første gangen at jeg følte at vaffelen vi kjøpte på Ullevålster var skikkelig velfortjent! Så fem timer etter at vi startet, kom vi tilbake til Hammeren. Og med tanke på at vi vanligvis bruker mye tid på pauser, så må jeg avslutte med å si at i de fem timene var det faktsik svært få pauser, og de vi hadde var over rimlig fort.

Så her i huset er familien veldig fornøyd med dagens innsats, og ingen av oss har tenkt å flytte noe særlig på seg resten av kvelden.

På vinmonopolet

I går, på Vinmonopolet:


Jeg skal betale en hvitvin, og i det jeg finner fra kortet mitt strekker mannen i kassa seg for å se på det. Jeg gir han kortet, og han ser på legitimasjonen før han skal til å gi meg kortet tilbake. Han tar det tilbake til seg selv og begynner å granske det nøye.


Jeg: Det står 83.
Mannen i kassa: Ja. (pause) 24. i 9?
Jeg: Ja
Mannen i kassa: (ser enda lenger og enda nøyere) Er du født 24. 9?
Jeg: Ja
Mannen i kassa: Men da fyller du ikke 18 før i september.
Jeg: Ehhh....jeg blir 28. Jeg er 27 nå.


Så var det greit allikevel. Jeg fikk vinen, og jeg var strålende fornøyd med at jeg tydeligvis ser ganske så ung ut. Slik gjør dagen bra for en som er livredd for å bli gammel!

Student Hilde vender tilbake

Jeg hadde samla opp mye kamplyst ovenfor høgskolen i løpet av helga, men nå viser det at jeg kan bruke energien på moe annet. HiO hadde heldigvis gjort en liten feil, og jeg har fått studieplass allikevel. Så i august bærer det i gang med siste del av utdannelsen min - heldigvis!!

Drømmen om en brukbar uteplass

Som dere kanskje har skjønt er jeg glad i balkongen min, men den har virkelig sine mangler. Nå skinner sola igjen, men balkongen er fullstenig ubrukbar. Det blåser der ca hele tida - om det er vindstille i hele byen, kan jeg allikvel være sikker på at det er vind på balkongen. Og det hjelper ikke hvor mye sola skinner ute, når ingen av solstrålene treffer balkongen. Det eneste vi kan gjøre gjøre er å kle godt på oss, sette oss og ut se rett på naboblokkas balkonger som ligger i solveggen. Det er tydelig at det var en veldig varm periode den gangen vi var på visning her. Den gang (i 30 varmegrader og sol) syntes jeg at det hørtes helt topp ut å ha en balkong i skyggen.

Nå derimot drømmer jeg så mye at det gjør vondt om at jeg en gang kan få en egen hage. En hage som ligger i solsida og med muligheter for å skjerme deler av den for både vind og regn. En hage som ingen kanin skal ha fri tilgang på alt som heter blomster.

Dessverre sitter jeg ikke på en million for mye om dagen, for det er dyrt å kjøpe seg hage i Oslo. Så jeg får fortsette å dagdrømme meg bort i den fine og brukbare hagen jeg kanskje en gang skal få, imens jeg sitter innendørs og ser på sola ute.

(vi har vært ute i dag selvfølgelig, men innebærer mer innsats enn å tusle ut i hagen eller balkongen)

Herregårdskroen

Jeg mener jeg har skrevet et innlegg om Herregårdskroen for en sommer for en eller to år siden, men jeg gjør det igjen. For dette er virkelig stedet som er verdt et besøk om du er i Oslo en solfylt sommerdag!

Stedet ligger godt skjermet i Frognerparken, og du kan ikke se det fra hovedløypa. Om du kommer fra hovedinngangen, gå inn til venstre rett før brua. Der ligger en kafe (som muligens også hører til Herregårdkroen), men gå bare rett igjennom dette. Følg en smal sti med masse busker på hver side, og plutselig er du der. Et nydelig sted - midt i parken - som alltid er solfylt (om det er sol i utgangspunktet vel å merke). I motsetning til andre flotte steder som sola treffer, får du faktsik plass her nesten hele tida, siden stedet ikke synes fra turistløypa. Her er det stille, fine omgivelser, god mat (som er litt dyr) og god service. Best av alt, er det dette et veldig hundevennlig sted. Servitørene kommer med en skål vann til hunden med en gang, og i år kunne jeg se at de også hadde en liten hundemeny inni meny (visstnok bare en ting å "velge", men det er dobbelt så mye som de fleste andre steder)

Så både Oslofolk og turister -anbefales!!

Et lite tips om hvordan få flere utdannede førskolelærere

Det sytes og klages over mangelen på kvalifiserte førskolelærere i spesielt Osloområdet, og jeg skal selvfølgelig si meg helt enig at det er et problem at det fortsatt er altfor mange førskolelærere som har dispensajon fra kravet om førskolelærerutdanningen.

Men jeg lurer på hva som egentlig blir gjort for å gjøre noe med dette?
Kunnskapdepartementet mener at de har iverksatt tiltak som blandt annet flere studieplasser for å få flere utdannet, men jeg lurer på om ikke det er noen som et eller annet sted i systemet har oversett en enkel og rask metode for å få bort noen av dispensajonene.

Så kjære Høgskolen i Oslo eller dem som måtte sitte på pengene til deres :

Hva med å la førskolelærerstudenter som nesten er ferdig utdannet få fullføre sin utdannelse? Hvorfor mener noen at det er logisk at førskolelærere som er på disp og under utdanning skal mangle 30 studiepoeng i gud veit hvor mange år før de skal få fullført utdannelsen sin?

Når jeg først sitter her og er lettere irritert kan jeg jo gi en nærmere forklaring på min irritasjon: som en del veit fullførte jeg videreutdanning i småbarnsped i vinter, og dette er 30 stp av en videreutdannelse som tilsammen har 60 stp. Av en eller annen grunn er studiet lagt opp slik at man må søke to ganger - selv om studiet på et måte hører sammen. Alene gir ikke studiene noen annet enn poengene, og de fleste som går der, gjør dette for å bli førskolelærere. Nå har opptaket til min andre og siste del vært, og det ser ut til at HiO ikke er i nærheten av å ha nok plasser til å ferdigutdanne alle som har fått starte på småbarnsped. Hadde HiO lagt opp studiene sine litt annerledes hadde jeg vært ferdig utdanna nå, men nå ser det ut til at det kan ta mange år før jeg får fullført. Jeg skal selvfølgelig ikke bare bruke bloggen min for å lette trykket for min irritasjon - jeg er ikke i nærheten av å være ferdigsnakket med HiO i denne omgang, så det går jo an å håpe at det er mulig å krangle seg inn på et studium.

Så jeg sier bare; slutt å klag på føreskolelærermangelen og prøv å gjør noe effektivt og lurt for å gjøre noe med det!

Gratis loppis!

I dag er den store ryddedagen i borettslaget. En komprimator kommer i morgen, og i dag kan alle sette ut saker og ting man ikke trenger. Andreas og jeg har også benytta anledningen til å rydde og kaste litt fra boden, men det er ikke for å bli kvitt skrot jeg har sett litt fram til denne dagen.

Vi har selvfølgelig skaffa oss mye mer i dag enn vi har kasta. Dette er jo som et stort, gratis loppemarked! Men på dette loppemarkedet er det ikke mange folk, og de fleste som reiser rundt å plukker ting er noen som er ute etter helt andre ting enn hva jeg vil ha.

Vi har jo lufta Silva et par ganger i dag, og begge gangene har det blitt med noe nytt inn. Det første som ble med inn var noen blomsterpotter.

Jeg har også funnet noen kurver som jeg kan putte ett og anna oppi.

Og se på de fine stolene!!

Og det var ikke bare to fine stoler - det var en til!

Et til slutt, som gjorde at jeg nesten ikke kunne tror mine egne øyne: en puff (som jeg har vært på leting etter en stund) og en fantastisk koffert!

Så det var en lykkedag - shopping som ikke koster noen ting!! Hvis du lurer på hvor vi skal gjøre av alt det her, er det er veldig godt spørsmål. Stolene tror jeg faktisk kommer rett til boden. Jeg drømmer veldig tydelige drømmer om vårt store nye hjem (nei, vi skal ikke flytte på ordentlig)
og disse stolene passer godt inn der. Da kan jeg pusse de opp slik jeg måtte ønske når den dagen kommer. Puffen skal jeg nok pusses opp så fort så mulig, så den skal få være i leiligheten fra første stund. Kofferten må jeg vel klare å finne en plass til, og blomsterpottene skal fint få passe på noen av planetene våre. Itillegg lå det litt småtteri oppi puffene som sikkert blir gjemt å hyller og skap.

Så jeg trenger nok fortsatt et større hjem ja.....

Ut på tur - aldri sur (i Jotunheimen)

Jeg kan vel starte med å si at overskriften her overhodet ikke er noen selvfølge. Jeg har vært på tur i Jotunheiem før, og den gangen var sur en veldig god beskrivelse av meg. Turen som gjorde at jeg har holdt meg langt unna både Jotunheimen og toppturen kan du lese mer om her.

Siden denne episoden snart er to år gammel, er den på ingen måte glemt, men jeg syntes Jotunheimen fortjente en ny sjanse. Sett borti fra den stusselige utsikten på vei opp til Galdhøpiggen, mener jeg at Jotunheimen er et fantastisk sted å være. Denne gangen hadde vi planlagt en liten rute som ikke inneholdt noen 2000-meters topper, men heller en liten kano.

Noen har sagt til meg at vi er så flinke til å være på tur. Denne langhelga har jeg erfart at det er en veldig stor forskjell på å være flink til å være på tur og være flink til å dra på tur. Andreas og jeg hører nok til kategorien over de som prøver å være flinkt til å dra på tur, men vi har vist oss ikke ikke være særlig flinke på turen. Så har du noen gang planlagt en flott tur og den viste seg å bli litt annerledes, kan du jo fortsette å lese vår historie fra helga så kanskje du kjenner deg igjen.

Den starta på torsdag. Alt var pakket og klart og vi dro fra Moelv. Ved halv tre tiden nådde vi vannet vi skulle padle fra. Planen var å padle noe jeg antok å skulle ta et sted mellom 2 og tre timer, for å deretter slo opp teltet og gå tur derfra dagen etter. Det som ikke var en del av planen min var at det skulle blåse ganske mye denne dagen. Jaja, litt vind kan vel ikke skade - vi pakket kanoen klar og satte av gårde.

Det var bare det - vi har så godt som ingen kanoerfaring, og den har aldri vært fullpakka. Bølgene slo høyt oppover båten og vi hadde vel det man kan kalle svært liten kontroll. Foran meg satt en hund som peip og skreik og jeg kjente pulsen bare stige. Her ute hadde jeg verken tenkt å dø eller legge ut på svømmetur i iskaldt vann med 50 -60 baggasje (inkl kano). Så vi hadde egentlig ikke noe valg - vi måtte inn igjen... Å padle tilbake hvor vi kom fra var helt uaktulet - å padle mot bølgene ville aldri ha gått. Vi gikk i land, og jeg var veldig takknemlig at vi hadde en nødplan i bakhånd. Vi skulle nemlig padle langs et vann hvor det også gikk en vei, nettopp pga at noe sånt kunne skje. Så da var det "bare" å få kanoen og all baggasjen opp til veien og hente bilen. Avstanden opp til veien var blitt betydelig lengre enn der vi gikk ut fra, og jeg kan love deg å bære en skittung kano gjennom steinrøyser, bekker og myrer ikke er å anbefale om du ikke se spesielt interesert i å bære store, tunge uhåndterlige ting i ulent terreng.

Det ser kanskje ikke langt ut til vannet, men det var langt nok. Kanoen, Silva og jeg ventet til Andreas kom tilbake med bilen.

Deretter satte vi kanoen på taket og vi kjørte bort til stedet vi skulle sette opp teltet. Vi hadde jo sett for oss at vi skulle ligge nede ved vannet og det ble det sånn.

På en vakker strand i Jotunheimen, med vinden blåsende fra alle kanter, hadde vi funnet et teltsted som lå kjempefint til for alle som ville se på oss fra hyttene som lå rett bak. Klokka var rundt 6 og der satt vi inni teltet. For utenfor kunne vi ikke sitte, siden det blåste iskaldt.

Etter en stund i teltet gikk vi oss en kort tur for å få igjen varmen. Da vi kom bittelitt oppi fjellet og kjente all all vind var borte og så mange fine teltplasser som var mer skjerma, kunne vi angre på at vi hadde satt opp teltet midt på ei forblåst strand. Så vi traska ned igjen og kl 10 på kvelden pakke vi sammen hele teltet.

Og kl 23 var endelig teltet på plass, for andre gang denne dagen. Så da vi endelig kunne ta kvelden satt vi igjen med følelsen at vi hadde gjort svært mye denne dagen for å ende opp med nesten ingenting. Men som overskiften sier - jeg var aldri sur! Jeg var bare svært fornøyd med god teltplass og at vi både levde og var tørre.

Fredag var heldigvis mer på vår side. Vi gikk videre opp i fjellet og hadde mulighet til å se mer av Jotunheimen. Her får du ikke se de vakreste Jotunheim-bildene du finner i bøkene og postkortene, for de som har tatt dem har garantrert vært på en tur jeg hadde hengt langt bak og vært svært sur. Vi fikk sånn passe god utsikt, men et terreng som var helt perfekt. Ikke for bratt og ingen irritertende steinrøyser. Vi kunne bare vandre på noe viddelignede greier - helt alene. Og det var akkurat sånn jeg ville ha det!

Vi gikk heller ingen tur som var så lang at jeg kan skryte hemningsløst. Turen var var overkommenlig for både barnefamilier og pensjonister. Og da jeg kjente at gnagsårene begynte å komme, ja, da kunne vi bare snu og gå ned igjen. Så utolig mye bedre enn å tenke at "gnagsår får være gnagsår - jeg skal på toppen!"

Dagen etter følte vi at vi burde bruke kanoen siden vi hadde tatt den med. Men Jotunheimen var ikke helt på kanoens side, og vi reiste ned igjen. Et sted mellom Beitostølen og Fagernes fant vi et fint vann og mye sol, og kanoen ble satt ut.

Vi fiska (uten napp) og gikk i land på andre sida av vannet for å drikke kaffe. Og det var da vi skulle gå opp i kanoen for å dra tilbake at Andreas fikk merke hvor fort våt man blir når kanoen velter.

Men vi var heldigvis forberedt igjen, og hadde med oss skift, så ettter litt tømming av vann og skifting av vann var vi tilbake på kanotur og bilen.

Så etterhvert var vi tilbake i Moelv, storfornøyde med en tur som kanskje ikke hadde vært helt etter planen!