søndag 29. januar 2012

Årets sommerferie går til....

Da er det endelig ordentlig bestemt; årets sommerferie går til Kenya!

Turen er allerede bestilt, og slik det ser ut nå, må dette være den beste ferien jeg kunne drømme om!

Det her blir ikke no backpacker-greier, men en tur som jeg tror kommer til å oppleves veldig behagelig. Alt er ordna på forhånd, og vi har bestilt en tur som både inneholder noen dager med safari og noen dager med bading og avslapping ved kysten.

Jeg får tenke at dette skal være premien min for å ha gjennomført skolen, så dersom jeg prøver å være den beste utgaven av meg selv på alle måter i noen måneder til, så er det noe veldig bra i enden:)

torsdag 26. januar 2012

På bussen hjem i dag

I det jeg går på

Jeg: "Hei!"
Busssjåfør: (ser rett fram)

På neste holdeplass

Dame: (høyt) Kan du åpne døra bak?
Busssjåfør: (ser rett fram)
Dame: (høyt) Kan du åpne døra bak?
Bussjåfør: (ser rett fram)
Dame: (høyt) Kan du åpne døra bak?
Bussjåfør: (ser rett fram)
Dame: (om mulig enda høyere) Kan du åpne døra bak??
Annen dama som sitter nærmere sjåføren: Du må åpne døra bak!
Bussjåfør: (sur) Du må lære deg å trykke på knappen!

Selvfølgelig hadde dama trykka på knappen - og jeg er glad jeg ikke er så sur når jeg er på jobb!

tirsdag 24. januar 2012

Dårlig hunde-mamma

I dag har jeg vært en dårlig mor for hunden min. Jeg er helt skamfull over meg sjøl - jeg sitter jo her og studerer pedagogikk (hvilket er veldig overførbart til hundehold) - også klarer jeg å gjøre en tullete, dårlig feil ovenfor Silva. Jeg har hatt dårlig samvittighet siden det skjedde på lufteturen i ettermiddag, og jeg tenkte jeg kunne fortelle om hva som skjedde her.

Vi tok "den vanlige runden" (alle rundene vi tar har et navn, og spørs om dette er den vi har tatt oftest) og Silva fikk være en lykkelig, løs hund på turen. Vi gikk inn i det lille skogholtet som ligger i nærheten, og i enden kunne jeg se at det var mange hunder som hadde samlet seg i den forholdvis nye hundeparken på Manglerud. Faktisk har jeg aldri sett så mange der på en gang, så jeg tenkte at her er det hyggelig for både liten og stor å stikke innom. Det vil si; jeg veit vel at Silva ikke liker sånne parker, men kanskje det kunne gå den gangen her?
Jeg skjønte vel egentlig at hun var svært lite intressert da hun fikk øye på alle hundene og løp i motsatt retning av meg. Jeg ropte på henne, men da hun kom til meg, begynte hun å løpe tilbake der vi kom fra. Over-ivrige-Hilde skulle jo inn i hundeparken, og festa dermed båndet på Silva. Silva godtok til slutt å gå inntil gjeret på parken, mens jeg syntes det var såå morsomt at alle hundene plutselig hadde samlet seg for å se på Silva. Vi måtte bare inn her! Vi kom opp til porten, og etter at Silva hadde bjeffet på avstand, tok bjeffingen slutt og hun bare stritta i mot. Jeg dro i båndet hennes, for det her går jo så bra!! Silva nekta, og jeg valgte sleipeste utvei: jeg løfta henne opp. Jeg bar henne rett inn i parken og plasserte henne midt mellom 7-8 hunder som var veldig fornøyd med at Silva tok turen innom. Min stakkars, lille hund bare pila rundt og hoppa opp på meg for å be meg innstendig om å gå. Når de andre hundene ble for innpåslitne gjorde hun alt hun kunne for å få de på avstand. Og ved siden av står jeg: "Det her går så bra, Silva!" Særlig! Hunden min var redd, frustrert og irritert og jeg mente fortsatt at hun hadde godt av å trene på det her. Til slutt skjønte jeg Silvas beste og vi kom oss ut derfra, vel vitende om at hun absolutt ikke hadde trent på noe som helst. Det eneste jeg har oppnådd er en hund som antagelig hater hundeparker mer enn noen gang, og en stk pedagog som er rimlig flau over seg sjøl.....



fredag 20. januar 2012

Filipinegave

Nyttårsaften for over ett år siden knakk jeg en nøtt som viste seg å inneholde to nøtter. Andreas ble med på filipine, hvor taperen skyldte den andre en gave. Jeg våknet flere ganger den natta og tenkte på "filipine", og da klokka hadde blitt såpass at det var dagen etter, sa jeg selvfølgelig "Filipine!" Jeg vant, med andre ord. Gava derimot - den har latt seg vente på.

For to dager siden kom Andreas hjem med en liten konvolutt hvor han kunne fortelle at Filipine-gava mi lå. Inni konvolutten lå et gavekort for mange av Oslos butikker og som inneholdt et beløp som burde holde shoppingabstinensene mine på godt hold en stund framover.

Jeg hadde ikke tenkt å la kortet ligge der ubrukt lenge, og i dag har det derfor dukka opp en artig liten sak som har fått sin daglige plass sammen med kamerautstyret mitt:

Nemlig en gorillapod:
(Bildet er hentet fra Gorillapod sin hjemmeside) Gorillapoden er da stativet dette kameraet står på. Et lite, lett stativ som lettvindt kan taes med overalt, og som definitivt kan brukes overalt. I kveld er det blitt testet innedørs i leiligheten:

Her har stativet satt seg rett oppi vinstativet oppå kjøleskapet. Jeg har aldri sett leiligheten fra denne vinkelen før, så det her var jo morsomt!

Vin dukker opp flere steder i huset, og denne gangen har stativet tatt plass oppå kartongvinholderen.

Dette bildet er kanskje ikke noe man vinner en pris for, men det burde stativet gjøre. Her klamrer det seg fast til håndtaket på steikovnen og både stativ og kamera sitter som støpt.

Det var utrolig enkelt å få kamera i den stillingen jeg ville, og det er så stødig at jeg nesten ikke kan tro det selv. Så jeg er meget fornøyd med resultatet av filipinegava!

mandag 16. januar 2012

Skitur på Nøklevann - og litt utenfor Nøklevann

I dag har vi tatt årets første skitur! På en mandag og etter jobb...noe som er en bragd i seg selv! Det er ikke lett å finne et velegna sted å gå på ski med en hund som ikke funker noe særlig i bånd og en eier som egentlig ikke funker så bra på ski. Men da vi gikk ved Nøklevann i går, så vi at det kunne være stedet for oss. Såi kveld vi tok turen til Nøklevann og gikk på isen - uten et annet menneske i sikte.

So far, so good.... Vi er jo ikke akkuart friluftsmennesker tvers igjennom beina, og vi lærer ofte noe nytt, inkl på små, korte turer i Oslomarka. Denne gangen lærte jeg tre ting:

1: Ikke kjør fort på snø som også er dekket av småstein. Jeg klarte forståvidt å holde meg på beina der det gikk i rykk og napp, men det slo gnister ut av skia til Andreas og begges ski er en god del mer ripete nå enn de var for noen timer sida.

2: Se å få skaffa kart til GPSen fort som mulig! (vi fikk en fin turGPS av faren til Andreas til jul, men vi må kjøpe på kart)

3: Ta med GPSen uansett hvor enkel turen måtte føles på forhånd! Det er faktisk mulig å havne på ville veier selv om vi bare skulle gå på isen. Vi skulle bare følge lysløypa tilbake, men det her var av typen lysløype som deler som seg opp til flere ganger. I forsøket på å finne igjen riktig vei, fikk vi prøve oss i utforderende "ski" terreng, og vi fikk heldigvis hjelp av GPSen på telefon for å få oss på riktig spor.

Det var vel aldri noen fare for at vi hadde forblitt inni skogen der, men vi havner ofte et annet sted enn vi hadde tenkt, og vi blir fort borte litt lengre enn vi hadde tenkt fordi vi ikke skjønner hvor vi er...

søndag 15. januar 2012

Husregler

For at det ikke skal være noen tvil, har vi fått familiens husregler inn i glass og ramme i løpet av helga. Reglene har fått plass med en gang man entrer stua, så da er det klart for alle som er tilstede. (Bildene er ganske gule, da jeg aldri husker å ta bilder i dagslys, og stativ og blitz har vi ikke hørt om)


For det meste lever den lille familien godt er disse reglene i hverdagen, men en gang i blandt må vi minne hverandre på hva som faktisk er regelen her i huset.
Som førskolelærerstudent føler jeg ihvertfall at jeg har klart å ta hundens medvirkning på alvor, og jeg tror hun er godt fornøyd med resultatet.

fredag 13. januar 2012

Siste semester

Er det en dato jeg ser fram til mer enn noen akkuart nå, er det 30. mai, sånn rund kl 15-16. Det er tidspunktet jeg kan gå ut av eksamenslokalet og vite at dette var min siste eksamen! Dersom jeg står på fram til da, håper jeg at jeg går ut å være såpass fornøyd at denne eksamen ikke trengs å ta på nytt, og at jeg om bare noen få uker kan kalle meg utdanna førskolelærer. For førskolelærer er jeg jo egentlig allerede, det er ihvertfall det stillingen min sier at jeg er. Jeg må anta at dette blir min siste eksamen på lenge, og at fra denne dagen skal minimalt av fritiden min gå med til dårlig samvittighet.

Som en slags ytre motivasjon for å fortsette, har jeg ganske lenge holdt med på en slags nedtellig. I dag kom beskjeden om at høstens arbeidskrav er bestått, så nå har jeg jeg bare to igjen. Jeg er inne i mitt aller siste semester, og jeg har faktisk bare to samlinger igjen på skolen + en litt lengre praksisperiode. Så er jeg ferdig utdanna!! (egentlig for andre gang, men denne gangen veit jeg at det stemmer) Det gjør meg så glad å kunne si det, at man skal ikke se bort i fra at 30. mai kommer til å bli markert i mange år framover her i heimen. Og derfor synes jeg at det er både rett og rimlig at jeg fortjener å dra på den beste ferien akkurat i år!

torsdag 12. januar 2012

Enda mer sommerferiedrøm....

Jeg fortsetter å drømme:
De fineste alabasterkrukkene fra Kongenes Dal i Egypt
En elefant i tre fra Ghana
En bok med veldig mye inspirasjon om hvor jeg bør komme meg så fort som mulig
og en bok med enda mer informasjon om landet vi vil dra...
I dag har vi vært å snakket med en hyggelig mann fra Safaritur.no, og tro ikke han kunne komme opp med et forslag som er akkurat det vi vil ha?! Så egentlig gjenstår det bare å si "ja takk, vi tar turen vi!" Jeg håper og tror vi kommer fram til akkurat det om ikke så lenge....

søndag 8. januar 2012

Noen nyheter på soverommet

Til jul fikk vi nye nattlamper, og for å sette opp dem måtte det flere forandringer til på soverommet. Veggen de skulle opp på var blitt ganske stygg, så i helga er den blitt malt på nytt. Det var egentlig litt nedtur, for jeg tviler på at noen kan se at jeg har gjort det. Fargen er nesten helt lik den som var fra før, og det var ikke meninga... Det tok meg ca en time å male to strøk og malinga kosta bare 100 kr, så jeg burde vel egentlig bare kjøpt ny, men sånt har ikke jeg tid til. Jeg hadde sett for meg at lampene skulle opp i dag, og da måtte det bli sånn. Veggen er ihvertfall ikke så klar lilla som den engang var, så jeg er ihvertfall litt mer fornøyd enn jeg var.

De samme bildene er oppe på den samme veggen, men de er satt opp litt annerledes. Bildene er fortsatt fra forskjellige reiser Andreas og jeg har hatt sammen, og nå er de satt opp slik at vi kan reise mer og få opp enda flere bilder.
Nye natlamper i gave fra bestemor og bestefar. Fine!!
Skapene er oppe og står igjen, og det betyr at vi kan begynne å bruke dem igjen. Jeg er veldig fornøyd med at de er plassert slik at jeg ikke får lyset fra vinduet i øynene når jeg sover, og senga er nesten blitt et lite rom i rommet.
Mest av alt er jeg glad for at jeg kom på at teppet jeg kjøpte midt i ørkenen i Egypt kan dekke baksida av skapene. Jeg tenkte lenge at jeg skulle kjøpe stoff eller tapet, men ingenting er bedre enn å både bruke noe jeg har fra før, og som jeg i itillegg aldri har syntes har kommet til sin rett. Men det gjør det her!
Her kan jeg sove godt!

fredag 6. januar 2012

Drømmeferien

Jeg drømmer så mye om hva jeg ønsker å bruke sommerferien min på at jeg bare er nødt til å sette inn noen bilder av hva som er inspirasjonen




Ingenting er bestemt enda, men jeg veit at jeg ikke er ferdig med Afrika. Jeg ser at det kreves litt egeninnsats for å få til drømmeferien, men her må vel det eneste rette være å si "Hakuna Matata!"

onsdag 4. januar 2012

Bye, bye wallsticker

Det begynner kanskje å bli klart for alle som er innom bloggen en gang i blandt at jeg er veldig glad i ting. Nye ting gjør meg glad. Noen nye ting forelsker jeg meg helt i og forelskelsen kan vare lenge. Noen av tingene er jeg så glad i at det kan kalles kjærlighet og jeg ville ikke ha gitt fra meg for alt i verden.

En ting jeg en gang ble stupforelska i, var wallstickeren på soverommet.

Leiligheten var ny og jeg kunne gjøre det akkurat som jeg ville. Da jeg fant denne wallstickeren på nettet var det ingen tvil; denne skulle jeg ha! Den kosta mye og måtte bestilles fra Danmark, men dagen jeg endelig kunne hente den på Posten var en stor dag. Det var vanskelig å vente til Andreas kom hjem slik at den kunne settes opp, og jeg var så ivrig at jeg ikke hadde tid til å vaske veggen først. At det resulterte i at den istedet måttes limes på med skolelim, hadde egentlig ikke så mye å si. Den var endelig på min vegg! Det perfekte soverommet, med den perfekte wallstickeren!

Tida gikk, og det skulle vise seg at vi muligens hadde tatt et litt dårlig valg av møbleringen på rommet. Senga måtte flyttes, og det betydde at to skap ville komme foran wallstickern. Jeg ville heller flytte enn å sette to skap foran den, og gleden var på ny stor da jeg i fjor fant ut at skapene kunne legges ned slik at wallstickeren igjen kom til sin rett.

På samme tidspunkt begynte den å irritere meg. At den skulle være utgangspunkt for alle forandringer jeg ville gjøre med rommet.Men herlighet - jeg kunne jo ikke ta ned den jeg engang elsket så høyt. Den var jo "ment-to-be", den skulle prege veggen vår til vi en gang skulle flytte. Det var jo derfor det ikke spilte noen rolle om den var limt fast.

Igjen er det en del ting som må farandres på soverommet. Jeg innser at skapene faktisk ikke kan ligge, det er klin umulig å få noe som helst ut av dem. Itillegg må jeg male den lilla fondveggen. Så to spørmål har kverna rundt i hodet mitt lenge: hvor skal jeg gjøre av skapene slik at de ikke forstyrrer wallstickeren, og hvilken farge skal jeg velge skik at den passer sammen med wallstickeren?

Jeg ser at wallstickeren jeg engang elsket bare er blitt til en wallsticker som styrer alle valg som skal tas på soverommet. Den har overtatt all kontroll, men minnene som det flotte som en gang var gjør at det er ikke bare å kvitte seg med den. For noen dager siden tenkte jeg tanken før første gang: Skal jeg bare ta den ned? Dersom jeg er helt ærlig med meg selv, har den og jeg egentlig vært på vei bort fra hverandre lenge. Forholdet mellom oss begynner å bli en vane.Den bare er der, og jeg synes den er trygg å ha. Men tenk om jeg angrer? Da er det ingen vei tilbake.

I går reiste vi skapene og satte de delvis foran wallstickeren. Jeg var på vei til å ikke bry meg om hva denne wallstickeren forventet av meg, og da da selvtilliten var på topp tok jeg å løsna på en liten flik av den. "Jeg tar den ned" sa jeg til Andreas. Men jeg gjorde jo selvfølgelig ikke det. Jeg tordte ikke. Da ville det vært for sent å angre.

I dag har jeg igjen prøvd ut litt forskjellig på rommet, og plutselig var nok nok! Jeg dro i klistemerket slik at det revnet fra hverandre og jeg skjønte at dette skal jeg klare. Så nå er den rett og slett ute- ute fra soverommet og ute av livet mitt. Og det jeg kjenner er en følelse av å være lettet. Endelig er det jeg som kan bestemme hvordan soverommet skal se ut - og ikke en lilla wallsticker. Så til helga blir det fargeprøver sjekkes ut, og kanskje blir det en ny farge på fondveggen og!

mandag 2. januar 2012

Shoppe-avhengihet

Jeg har tidligere skrevet om min avhengihet av sjokolade, og nå har jeg konstanstert enda en avhengihet jeg nødvendigvis må ha. Jeg deler nok denne avhengiheten med ganske mange andre, men det var først i dag jeg skjønner at avhengiheten er nødt til å være fysisk. Denne gangen handler det om å være avhengi av shopping.

Som sikkert folk flest har også jeg en plan om å kjøpe minst mulig unødvendige ting støtt og stadig. Sånn i hverdagen går dette ganske greit, jeg sørger for å gå direkte på bussen eller banen og rett hjem. Jeg går gjerne innom Bunnpris, men akkurat der inne trigges ikke shoppingbehovet. En gang i blant havner jeg i byen uten at det er planlagt, og jeg sprekker ca hver gang. For å gjøre minst mulig skade, er trikset mitt å gå innom Søstrene Grene, for da får jeg gjerne kjøpt noe jeg ikke trenger til en svært lav pris, og shoppingbehovet er blitt dekket for den omgangen.

I forrige uke gjorde det jeg liker aller best; jeg lot meg selv få noen hundre kroner til fri disposisjon på klær på salg. Og det er i slike situasjoner jeg kan kjenne på at dette handler om noe fysisk som skjer inni kroppen. Jeg kjenner at jeg aller helst bør være alene på en slik shoppingrunde for å kunne nyte shoppingen optimalt. Jeg kjenner en stor glede av å dra meg meg en haug med klær inni prøverommet for å så pukke ut en nesten like stor haug som jeg vil ha med hjem. I det jeg går ut av butikken er jeg i en skikkelig lykkerus, og den dobles i det jeg gjør samme prosedyre i en annen butikk. Når jeg har skjønt at nå har jeg kjøpt litt mer enn hva jeg egentlig syntes var greit, er det bare hoppe på første bussen hjem. I slike situasjoner finner jeg ingenting som ligner på dårlig samvittighet, bare ren og kjær glede. Og en liten stund etterpå blir jeg egentlig litt flau - går det virklig an å være så materialistisk? Men det gjør det tydeligvis....

Det andre tegnet på shoppingavhengihet kjente jeg i dag. I går beslutta familierådet at fra nå skal alle penger spares slik at vi kan få råd til den ferien vi aller mest vil ha til sommeren. Det betyr ingenting, absolutt ingenting, av tull og unødvendigheter skal kjøpes inn. Da jeg var fornuftig i går kunne jeg garantere meg selv at jeg ikke trenger klær, sko, vesker eller interiørgreier de neste 6 månedene. Det var derfor med godt mot jeg sikta mot Oslo City i dag fordi jeg skulle kjøpe et brød. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle gå direkte ned i underetasjen, men idet jeg kom innefor døra skjønte jeg at dette var en test. Jeg må faktisk gå forbi en god del butikker for å nå Meny, og selvfølge har alle butikkene svære skilt som sier "SALG! -30% -50% -70%" Jeg kjenner at jeg nesten blir uvel, og jeg veit at jeg kan ikke stoppe opp nå. Jeg tenker: "Bare gå forbi. Det eneste jeg skal kjøpe, er et brød. Kom igjen! Dette klarer du!" Og jeg går forbi et par butikker, før jeg bare måå innom å se på noen vesker. Jeg finner selvfølgelig en som er skikkelig fin til bare halvparten av det den vanligvis koster. Samtidig kjemper jeg imot meg selv. "Så svak kan du bare ikke være!" Jeg blir en slag blanding av lei meg og irritert for at jeg ikke bare kan ta den med og ta økonmoiske beskymringer en annen gang. Jeg skjønner at her er det egentlig bare å komme seg ut så fort så mulig, få kjøpt brødet, og ta første T bane til Ryen.

Så da gjorde jeg faktisk det. Men er jo innimari spent om det er fysisk mulig å ikke kjøpe noe jeg ikke trenger på 6 måneder....