Forståelsesfull kjæreste

Det er fredagkveld og sjokoladeskåla har kommet fram.

Jeg: "aahhh...jeg blir kvalm av all denne sjokoladen! Nei, nå orker jeg ikke mer!"

Andreas: "Kanskje vi skal finne fram potetgull istedet? Så får du heller noe salt?"

Det begynner å slå sprekker i husmorkarrieren min:

Det begynte på fredag. På menyen sto hjemmelaget pizza, og jeg skulle slå skikkelig til og lage litt ekstra deig slik at det kunne bli noen rundstykker også. Jeg har tidligere vært igjennom er periode hvor det har vært klin umulig å få gjærdeig til å heve, så jeg tester statig ut nye måter å holde deigen lunken på. En ny måte som har fungert bra er å sette en rist på plata, bollen oppå og vekselsvis ha plata på 1 og av. Etter en stund tok jeg ut halvparten av deig for å lage pizza mens resten sto igjen for å heve mer. Jeg var i full gangen med å legge på fyllet da Andreas kom inn på kjøkkenet og spurte: "Hva er det du driver med?!?"
Jeg snudde meg og øynene falt på en svær røyksky som steg opp fra plata. Der sto plata på 6 med en rimlig smelta plastbolle oppå...
At røykvarselen ikke peip var egentlig beskymringverdig. Så da var det rett i søpla med plastbollen og deigen...

I dag var det klesvask som sto for tur. Jeg skulle vaske lyse klær på 60 grader, og vi brukte anledningen til å først klore noen lyse klær vi tidligere har vært litt uheldig med. Jeg hadde slengt alt inni maskina da Andreas skulle legge inni klærne som kom fra klorbøtta.
"Skulle du ikke vaske lyse klær?" spør Andreas.
Og jo, det skulle jeg.
"Hva gjør den knall røde boxeren inni her?"

Hmm...litt febrilsk prøve jeg å legge skylda på Andreas fordi har tidligere har sagt at boxerene ikke skal vaskes med det sorte sokkene (her er grunnen til kloringen), så jeg har bare gjort som han ba meg om. Jeg vasker boxerene sammen med noe annet.
"Du har ikke puttet flere glorerte farger inni her?"
Noe jeg avkreftet.

Da jeg tok ut igjen vasken så jeg på hånklene og tenkte at vi(les: jeg) har misfarga dem så mange ganger at vi etterhvert kan ta å farge alle i samme farge. Disse litt grå-blå-grønne hånklene som fikk meg til å tenke tanken viste seg etterpå å være de nyinnkjøpte hvite hånklene våre. Synderen var to stk ganske mørkeblå boxere.
Så da var det oppi klorbøtta igjen og enda en vask med lyse farger.

Som jeg har sagt til Andreas hver gang jeg har farga noe: "Det her skjedde aldri før!" Så jeg veit ikke helt om det er min eller boxerene hans sin feil. Ihvertfall er klorflaska snart tom etter 3-4 mnd samboerskap.

Noen har fått seg kanin

Hvis noen du kjenner sier de har en kanin, er det to måter å vinkle svaret på:

Bra: "Å så koselig! De er jo søte. Jeg hadde også det en gang da jeg var liten" (helt greit for meg at du hadde det da du var liten og ikke stor)

Dårlig: "Kanin ja... Ja, det spiste jeg en gang. Kjempegodt med kålstuing til!"

Å se på TV

Man må gjerne ha en stor, dyr TV, men man skal ikke se all verden på den. Ihvertfall ikke slik at andre veit det. For en stund tilbake hørte jeg på et innlegg på radioen som handla om det. Man skryter ikke av hvor mye man ser på TV. De i radioprogrammet var opptatt av hvem som så mest TV: en med 40 tommer og to timer hver dag eller en med 32 tommer om tre timer hver dag. Det fikk meg til å tenke over en samtale jeg hadde på jobb.

For jeg ser jo selvfølgelig ikke så mye på TV. Vi snakket om en rekke TV serier og samtalen ble omtrent sånn:

Jeg: "Jeg har ikke sett noen av de seriene. Jeg ser egentlig ikke så mye på TV. Og hvis jeg ser på TV er det heller tilfeldig hva det blir, ettersom hva som går når jeg vil se TV"

Kollega: "Å nei, jeg ser aldri på TV hvis det ikke er noe jeg vil se!"

Jeg: "Ja, men vi for eksempel spiser i sofaen, synes jeg det kan være greit å se på TV"

Kollega: "Vi spiser aldri i sofaen. Det er mye bedre å spise ved kjøkkenbordet!"

Jeg: "Ja, vi gjør også det, men for eksempel pizza kan vi spise i sofaen"

Kollega: "Ja, pizza spiser vi der og kanskje, men hvis jeg vil se på TV og det ikke er noe jeg vil se, setter jeg heller på en film"

Jeg: "Okey"

Hvem kom best ut av denne samtalen?