fredag 30. april 2010

Bryte-isen-innlegg

Ut fra bloggen min å dømme kan det kanskje virke som tida har stoppa litt opp for meg (det var jo også et dødsfall til i Andreas sin familie bare tre dager etter Jan Fredrik), men det er heldigvis ikke tilfelle. Det var bare ikke vært noen innlegg som har passa seg som etterfølger av de siste jeg har lagt ut.

Så derfor er dette et bryte-isen-innlegg, slik at etter dette blir det greit å snakke om smått og ingenting igjen. Det er jo også en tapet på veggen bak pcen min, så da bør det vel den spennende andre delen av tapet-serien dukke opp snart også.

Men når jeg først er i gang å snakke om mindre viktige ting:
Jeg tok bussen hjem fra jobb i dag, og på holdeplassen etter meg gikk det på en veldig tjukk mann. Da snakker vi en veldig, kraftig fedme-tjukk mann. Han fikk sitteplass, men bare holdeplassen etter var bussen stappfull og vel så det. Jeg begynte å tenke på om dersom han hadde gått på seinere, slik at han måtte stå, burde jeg ha reist meg opp for å gi plassen min til han da?!?

søndag 18. april 2010

En mening med alt?

Som jeg har sagt er det helt meningsløst at det som har skjedd med Jan Fredrik har skjedd. Allikevel slutter jeg ikke å lete etter en mening. Og jeg tror jeg har klart å finne en mening jeg kan leve med.

Alle som kjente Jan Fredrik veit at han var en enormt omsorgsfull gutt. For de som ikke kjenner han må jeg si at dette ikke bare er ord som er fine å si om en som er død. Han var virkelig det. Han var den eneste i min familie som virkelig brydde som om alle. Hvem andre enn han (og bestefar) brukte sin tid med oldemor nede på sykehjemmet? Og hvem andre av oss barnebarna besøker bestefar i det hele tatt? Og hvilken andre har sittet nede på sykehjemmet med de gamle som ikke engang er familie, uten å få betalt for det? Og hvem andre av oss blir oppriktig rørt av hverdagslige hendelser hvor ukjente personer viser normalt hensyn til hverandre? Hvem av oss gir alt for å hjelpe andre selv om de selv har alvorlige problemer selv?

Jeg tror han har brukt sitt korte liv på å vise oss alle hvordan man skal ta vare på hverandre. Han har prøvd å få oss til å forstå hvor mye vi egentlig betyr for hverandre. Men kanskje vi aldri forsto det helt? Måtte han bli syk for at vi skulle begynne å virkelig bry oss om hverandre? Det var kanskje det som måtte til for at vi skulle forstå hva som egentlig er viktig her i livet?

Jeg tror vi begynte å skjønne det. Men kanskje ikke helt...Vi forsto kanskje ikke at vi faktisk kan miste hverandre, uten at vi har fått vist de rundt oss hva de faktisk betyr for oss? Kanskje vi ikke engang har skjønt det selv hva de faktisk betyr?

Jeg velger å tror at Jan Fredrik døde for oss for at vi skulle forstå på ordentlig. Og at han har brukt hele sitt liv på å vise oss hvordan vi skal være mot hverandre. Jeg er nok ikke den eneste som har tenkt denne tanken - og jeg håper vi klarer å ta det med oss lenger enn bare en kort stund etter dette....

søndag 11. april 2010

Uforståelig...

Denne helga ble så utenkelig annerledes enn jeg så for meg. Jeg faller litt mellom to stoler når det gjelder å si så mye om sånne ting på nett, men jeg velger å gjøre det denne gangen. Jeg tenker jo ikke på noe annet uansett.

Det er fortsatt så vanselig å forestille seg at det er sant. Stort sett går jeg bare rundt og er helt tom, før jeg plutselig kommer på hva som faktisk har skjedd. Og ikke engang da klarer jeg å fatte det. Det var jo ikke sånn her det skulle bli. Jeg tenkte ikke tanken engang på at utfallet av sykdommen kunne være det her. Jeg veit at folk kan dø av kreft, men det skulle jo ikke gjelde Jan Fredrik. I mine øyne var han nesten frisk nå. Han skulle bare til Kina for å få bort den siste resten som satt igjen, deretter skulle han hjem og hvile før han kunne starte på etterbehandlinga. Jeg visste jo at han var veldig dårlig da han reiste hjem, men det var jo bare bivirkningene av medisinen. Ellers var han jo forhåpentligvis nesten frisk. Bare han fikk komme hjem noen dager nå, så ville han raskt komme seg. Så da pappa ringte meg og jeg skjønte at noe var galt, tenkte jeg ikke på Jan Fredrik engang.

Men det var det altså. Tross sykdommen hans, kom det helt ut av det blå. Han lever ikke mer... Forstå det den som kan... Jeg kan ihvertfall ikke.

lørdag 10. april 2010

Hvil i fred

Det er ikke meningen av 20 åringer skal dø - hvorfor gjør noen det da?
I natt tapte Jan Fredrik sin kamp mot kreften, og det føles bare så vanvittig feil.

Hvil i fred, Jan Fredrik

fredag 9. april 2010

Andreas og Hilde tapeteserer - en serie i (forhåpnetligvis ikke mer enn) to deler - DEL 1

Andreas og jeg har lenge hatt en plan om at vi vil tapetesere den ene veggen i stua. Det er flere uker siden vi hadde med oss mange tapetprøver hjem, og vi ble enig om en som kunne fungere. Å kjøpe tapen gikk rimlig greit, men så har vi altså kommet til "oppussingsuka". Vi kunne vel egentlig hatt med en del til i denne serien, for våre par runder til Maxbo, bytting, ikke bytting allikevel og et par telefoner til butikken vi kjøpte tapet kunne sikkert ha vært underholdende det også. Det hersker nok ihvertfall ingen tvil blant folk ute i butikkene om at dette er noe vi ikke har gjort før!

I kveld skulle grunnarbeidet gjøres. Er det noe jeg har hørt mange ganger, men aldri prøvd meg på i virkeligheten, er at det er lurt å skikkelig grunnarbeid. Vi har nemlig valgt en sånn tapet man ikke kan si "Jammen funker det ikke, så kan vi bare male over" til. Vår tapet inneholder ganske mye velour, og koster mye mer enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt å bruke på den, så dette har å bli bra!


Her er er veggen vi snart skal gå løs på. Ser at jeg bør kommentere den store planta littegranne, men det er mitt evigvarende prosjekt om å få den fin igjen. Enn så lenge har jeg ikke funnet noen kur, men den står nå der. Alle møblene og planta ble ihvertfall fjerna og jeg satte i gang med første del av godt grunnarbeid; vaske veggen. Men salmiakk og greier.

Så satte vi i gang med kveldens store utfording; veggfornyeren. Den gamle strietapeten som ligger under skal ikke få ødelegge for den nye tapeten, så vi har fått en generalprøve på å tapetesere. Det var ikke mye lim som hadde kommet opp på veggen før vi kunne ane konfliktene vi visste ville komme. Jeg husker egentlig ikke hva vi var uenig om, men det var et sånn punkt der alt blir gæærnt. Da vi satte første lengde med veggfornyer opp roet det seg heldigvis litt ned igjen. Det viste seg faktisk å ikke være så vanskelig. På et helt utrolig vis klarte vi å fått satt opp veggfornyer på hele veggen så godt som perfekt!

Da den endelig var oppe var det grunning som sto for tur. Jeg trodde at nå var jeg jo så godt som ferdig, men det var en veldig kjip vegg å male. Fornyern sugde vannvittig mye maling, og malinga var så unormalt flytende og spruta over alt. Ida elsker jo også forøverig alt vi gjør som ikke skjer hver dag, så hun satte stor pris på å bli klappa av meg samtidig som jeg mala.


Endelig ferdig med del 1! Veggen ser for øyeblikket ut som rå betong og er ganske mye styggere enn den var før vi begynte. Det spiller jo heldigvis ingen rolle, for jeg tror det akkurat en sånn vegg min nye tapet trenger for å se best ut så mulig!
Neste del: På søndag kommer ei venninne med litt mer tapetiseringserfaring, for å både hjelpe til å få tapeten pent opp og for å forhindre evt surmuling mellom meg og Andreas.

onsdag 7. april 2010

Hunden vi fant

I vinter gikk Andreas, Silva og en av våre daglige turer. Vi gikk forbi bensinstasjonen som ligger rett ved her vi bor og la merke til at det sto en hund fastspent til bussskuret like ved. Vi reagerte litt på det - hvis eieren var inne på stasjonenen ville vel hunden stått utenfor stasjonen og ikke bussskuret? Og det var lite sannsynlig at eieren hadde gått på bussen og "glemt" hunden. Det hele så ganske merkelig ut, men vi tenkte at vi kunne gå runden vår først og se om hunden sto der da vi kom tilbake. Etter 45 minutter sto hunden fortsatt der. Vi gikk bort til den og så at den var umerka. Vi ringte derfor politiet slik at de kunne spore eieren. Mens Andreas snakket med politet og ble satt over til en annen avdeling, kom en dame med en annen hund bort til oss. Hun lurte på om den var vår. Jeg fortalte at vi ringte politiet nå, for å håpe at vi skulle finne eieren. Men som hun sa: "Det er jo en Amstaff, så den kommer til å bli avlivet med en gang". Andreas mista kontakten med politet, og vi ble stående og lure på hva vi skulle gjøre. Siden dama hadde en amstaff selv, og ingen av oss likte tanken på at den skulle bli avliva, ble vi ening om at hun skulle ta den. Hva hun gjorde med den, fikk jo vi aldri vite noen ting om.

Helt til i dag. Hun ringte tydeligvis politiet allikevel.
http://www.dagbladet.no/2010/04/07/nyheter/innenriks/savnet/11178754/

tirsdag 6. april 2010

Påskeferien - kort fortalt

I påskeferien har jeg:
1: Spist altfor mye godteri
2: Spist altfor mye (veldig god) mat
3: Spist altfor mange kaker (utrolig nok har jeg spist kake hver eneste dag en hel uke)
4: Gått altfor lite tur
5: Sitti altfor lite i sola
6: Lest mye mindre enn planlagt
Allikevel har det vært den beste påskeferien!