Veska mi

For et par uker siden sprakk det for tålmodigheten min. Nå var det søren meg nok! Det her gidder jeg ikke lenger! Jeg kjente jeg ble mer enn normalt irritert, og det har jeg blitt hver gang siden. Dette gjelder veska mi. Jeg er drit lei av å drive å leite etter ting jeg ikke finner i den! Kunne vært interessant å finne ut av hvor mye tid jeg bruker pr uke, eller per dag for den saks skyld, på å leite. Om det så er nøkler, lipsyl, ibux, tyggis eller halspastiller. Det verste er å leite etter kortene mine. De har flytta ut av lommeboka og inn i en liten kortmappe som ligger utenfor pga min utrolige evne til å avmagnitisere dem. Og dette skaper ikke rent litt frustrasjon for meg, for den er jo umulig å finne. Jeg gruer meg litt til hver gang jeg skal betale for jeg aner jo ikke hvor lang tid det skal ta å leite denne gangen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg sier høyt: "Ja, skal bare se om jeg finner kortet mitt først..." til ekspeditøren for å ikke få tida til å virke så pinlig lang. I dag måtte jeg til og med begynne på noe som kunne ligne en samtale fordi det tok slik tid.

Jeg har selvfølgelig prøvd å løse dette problemet hundre ganger. Det ene er å rydde i veska ofte. Det hjelper jo litt. Det andre er å legge de miste tingene i små punger. Det hjelper forsåvidt også litt. Men det ender jo på en eller annen måte opp som kaos oppi der der nesten hver eneste dag uansett. Så det siste jeg har begynt å gjøre er å forberede meg før jeg går inn i butikker jeg veit jeg skal kjøpe noe. Jeg finner fram kortet før jeg går inn i butikken, eller ihvertfall før jeg stiller meg i køa. Av og til må jeg gå litt mer drastisk til verks og sette veska ned på gulvet, plukke ut det øverste laget med ting, og deretter begynne og leite.

Jeg har nettopp vært en tur i byen nå, og som vanlig blitt frustrert igjen. Derfor skal jeg nå plukke ut en og en ting ut av veska og deretter notere ned her hva jeg fant.

I veska mi akkurat nå:

- et hånkle (fordi Silva var med til byen og jeg trenger det hvis hun plutselig må opp på fanget mitt)
- solbriller
- en kvittering
- en serviett
- rosebudsalve
- et par tynne votter
- en lue
- en kvittering til
- et ekstra leiebånd med sele til Silva
- lommebok
- en liten notatblokk
- Doc halspastiller
- nøkler
- en liten pung med tyggis, lipgloss, flere halspastiller og en hårstrikk
- et par tjukke votter
- en ødelagt hengelås (den burde vel kanskje vært tatt ut for noen dager siden)
- kortmappe (ser du! Så lang tid tok det før den dukka opp!)
- en kulepenn
- Silvas go'bit pose
- håndkrem
- refleks
- telefon
- enda et par tynne fingervotter
- almanakk
- en miniklesrulle
- enda en kvittering
- enda flere halspastiller
- et stoffetui til solbriller
- en liten pung med lipsyl og ibux
- headsettet til telefon
- to kulepenner til
- boks med tannpirkere
- to stk papir som har vært rundt halspastillene

Hadde det ikke vært fordi jeg veit at jeg tok en og en ting ut og kan 100 % stå for at dette er sant, veit jeg ikke om jeg hadde trodd det sjøl at det skulle være så mye. Når jeg ser det i listeform gir det meg ihvertfall forklaringen på hvorfor det kan være litt vanskelig å finne fram...

Min nydelige hund

Positive sider ved fylla

Hørte på radioen i dag at nå var det faktisk forska på at det også kunne finnes positive sider ved å drikke litt for mye. Jaha, tenkte jeg...det er vel en grunn til at folk gjør det her om og om igjen. Det er jo gøy. Jeg var allikevel litt spent på resultatet; om det kanskje kunne være bra for hjertet eller kanskje de som drikker seg fulle lever lenger. Det her var resulatet:
Jo, de fleste av folk som er fulle føler de har mer selvtillit, har mindre hemninger og de er sosiale.

Det er da jeg lurer på: hvor mye penger er det egentlig brukt på å forske på det her? Jeg håper ihvertfall at det ikke er norske skattepenger som er blitt brukt...

London oppsummering

Halv 2 i natt kunne Andreas og jeg si oss helt ferdig med reising i denne omgang. En firedagers tur til London var over. Og da må jeg jo selvfølgelig komme med en liten oppdatering her over hva turen hadde å by på. Jeg tenkte å la være å skrive så mye om alt vi gjorde, for vi gjorde egentlig bare helt vanlig Londonting. Jeg har derimot tenkt å lage en liten liste over hva det var som gjorde denne turen ulik de andre Londonturene mine.

- Turen starter jo egentlig allerede på Gardermoen, og inne i TaxFree butikken er man jo på sett og vis i utlandet. Så da var det bare å starte shoppingen! Etter å ha brukt Vaseline-Intensive-Care sin vanlige krem i både ansikt ig kropp i en altfor lang årrekke, var det på tide å kjøpe en ordentlig ansiktskrem. Jeg følte meg like forvirra som da jeg skulle kjøpe vin på polet for første gang, og for at dette i det hele tatt skulle være noe poeng måtte jeg jo ha litt hjelp. Dama lurte på om jeg ville ha en forebyggende krem siden jeg var fylt 25. Så da kjøpte jeg det. Jeg har ikke tenkt å tenke så mye over om det var en finere måte å si anti-rynke-krem på.

- Jeg har kjøpt meg en hatt. Jeg har ikke eid en hatt siden jeg fikk krangla meg til en i sommerland i Bø da jeg var i barnehagealderen. Jeg mener jeg skal ha nok mot til å gå med den også, må bare vente til sommeren først, da dette er en sommerhatt.

- Jeg slutter aldri å shoppe på Hennes & Mauritz selv om jeg er i utlandet. Jeg har alltid en plan om å kjøpe klær på andre butikker slik at det skal være noe poeng at plagget er kjøpt i utlandet. Denne planen har gått like dårlig på hver eneste tur jeg har vært. Jeg elsker tydelig H&M av hele mitt hjerte, så får det heller være med å si at "denne her har jeg kjøpt i London". En forskjell er det allikevel på H&M shoppingen i Norge og utlandet - i utlandet går jeg ikke utelukkende etter salgs-plakatene, så her kjøper jeg faktisk ting til full pris.

- Jeg pleier å si at jeg blir ikke syk, og det skal jeg fortsatt stå for. Derimot har jeg noen dager i året hvor jeg er i dårlig form. Nå var det tydeligvis noen som mente at et par av disse dagene skulle komme akkurat mens vi var på ferie. Og da ble det jo dobbelt så ille om jeg hadde vært hjemme, for nå ble jeg jo skikkelig irritert i tillegg. Det førte meg seg at vi har sovet overdrevent mye. I tillegg til å ha tatt noen lurer på dagen, har vi vært i seng rundt halv 11 hver eneste kveld. Så det at pubene stengte 11, var aldri noe problem for oss.

- På en av T bane turene var det med såpass mange at ikke alle fikk sitte. En hyggelig gutt reiste seg opp for meg og sa med et hyggelig smil at jeg kunne få sitte. Jeg sa "neida", men han fortsatte å insistere på at jeg skulle få sitte. Jeg tenkte at han var da en virkelig hyggelig fyr, og satte meg ned. Plutselig slo det meg: Han trodde jo jeg var gravid! Selv om jeg bruker en forbyggende krem er det da helt tydelig at jeg ikke er så gammel at det er naturlig å være dårlig til beins, så han måtte jo tro at jeg var gravid! Jeg ble helt fra meg, men kunne ikke gjøre noe der jeg satt annet enn å sørge for at veska skjulte magen min godt. Andreas prøvde så godt han kunne å overbevise meg om at han bare ville være hyggelig, og at jeg overhodet ikke så gravid ut, men det får jeg jo aldri vite....

- Jeg har spengt budsjettet mitt, uten dårlig samvittighet. Mastercardet fikk også etterhvert prøve seg på shopping. Og da turen nærma seg slutten og det var rett før varsellampa begynte å lyse, så jeg den. Kjolen min!! Kjolen jeg bare måtte ha. Kjolen som gjorde hele turen verdifull alene. Den man veit at man vil tenke på for alltid om man lar den bli igjen. Den som passer til alt - både på byen, i bryllup, på cafe og på stranda. Og den finnes trolig heller ikke i Norge. Og selv om Mastercardet kom enda mer i minus, så ga den meg en skikkelig lykkefølese. Og jeg var glad jeg kunne slippe den dårlige samvittigheten som alltid kommer når jeg kjøper noe. Tydeligvis gjorde den noe meg, da jeg var millimeter fra å kjøpe et swaroski-armbånd på flyplassen i tillegg.

- Til at vi skulle reise til London en helg i februar skulle det vise seg å være overraskende mange kjentfolk som også skulle dit akkurat den helga. Nå var vel sannsynligheten liten for at vi tilfeldigvis skulle komme over noen av dem, og det gjorde vi heller ikke. Derimot så vi noen kjente folk. Jeg satt på en cafe i Camden mens Andreas bestilt noe å drikke, da jeg hørte normenn på nabobordet. Og hadde jeg ikke sett han ene før? Det stemte jo med med dialekta han hadde og. Og joda, der satt kunnskapsminister Bård Vegard Solhjel! På nabobordet i Camden. Plutselig hadde vi noe felles, slik normenn har når de møtes i utlandet.

Og det skulle ikke holde å se en kjent person. Vi hadde endelig kommet ombord på et litt forsinka fly hjem, og jeg satt godt tilrette og venta på at de siste skulle komme på. Og helt slutt, sistemann inn på flyet var jo selveste Norwegian-sjefen sjøl- Bjørn Kjos! Og for meg er ikke Bjørn Kjos noen hvilken som helst kjent fyr. I den grad man kan si at man er fan av forretningsfolk, er jeg fan av Bjørn. Jeg har tidligere vært stor beundrer av Idar Vollvik, og har tvilhodt på Chess på grunn av han. Nå derimot, er det de to gutta bak Moods of Norway og Bjørn Kjos som gjelder. Derfor hadde jeg egentlig bare lyst til å stoppe han i det han gikk gjennom midtgangen for å fortelle han at han er en utrolig bra fyr! Men jeg måtte prøve å styre den overveldende ekstasen som herja inni meg, og heller bare godta at nå skal jeg ihvertfall få lov å se ordentlig på han! Så da kan jeg ihvertfall bekrefte at det ikke ble noe buinesse-class på han for å si det sånn. Så fremt de ikke har gjemt et hemmelig svært rom helt bakerst i flyet, men for alle som har kjørt Norwegian veit vel at det er lite sannsynlig. Så jeg har aldri følt meg så trygg ombord på at fly, selv om jeg veit det er svært lite han egentlig kunne ha gjort om det skulle ha vært nødvendig.

Så etter en liten oppsummering var dette alt-i-alt en bra tur, slik det pleier å være i London. Til tross for litt dårlig form...

Redd

Mine dyr er overlevert til foreldra mine og Andreas er fremdeles på jobb. For første gang på gud-veit-ikke-hvor-lang-tid er jeg faktisk helt alene hjemme. Bortsett fra fisken da. Og det er da det skjer. Det ringer på.

Jeg tenker: Er det Andreas som ikke har med nøkler og er hjemme alt? Jeg tusler bort til callingen og sier hallo. Ingen. Jeg titter gjennom kikkehullet i døra, og det står noen der. Det står noen der! To gutter et sted under 30 år. Herregud, hva gjør jeg nå? Jeg beveger meg musestille vekk fra døra som om dem ikke allerede har hørt at jeg har sagt hallo. Det ringer på en gang til. Jeg får hjertebank og begynner å ane at min siste time kan ha kommet. Og om det ikke skulle være så ille, er det ille nok at døra blir slått inn, at de truer meg og stjeler tingene mine. Jeg prøver å tenke på tida da det ringte på og jeg ble glad-nysgjerrig på hvem det kunne være. Den tida er vistt tydeligvis fordi. Jeg ringer ihvertfall Andreas som fortsatt er på jobb. Han bekrefter at det var fint at jeg ikke åpna. Jeg går allikvel på listende tå bort til døra igjen. Jeg må jo sjekke om de fortsatt står der. Men de har bevega seg bort til naboen. Da ser jeg også at de har med en bag. Oh shit, bag! Det blir en slags bekreftelse på at dette ikke er bra. Men endelig går de. De går ut, og inn i heisen og jeg puster letta ut.

Det er da jeg kommer på masjeten. Hvorfor kom jeg ikke på den før? Jeg har jo sagt til meg selv 1000 ganger at hvis det kommer inn noen som ikke skal være her, skal jeg bruke den! Eneste problemet med den er at den ikke er slipt. Den der må vi få slipt!!

Så kommer jeg på at jeg et par timer før så noen gutter nede i gangen med en haug med kakebokser. Det var jo kanskje dem? De ville selge meg kaker?

Uansett - vi må se å få slipt den masjeten!

Takk til mamma og pappa

Det begynner å bli noen år siden jeg flytta hjemmefra for første gang og etterhvert føler jeg at jeg klarer meg relativt bra uten mamma og pappa...ihvertfall det å ikke ha dem i umiddelbar nærhet. Men i dag fikk jeg være lille Hilde som fikk masse god hjelp av foreldrene sine.

Siden vi reiser til London i morgen skal både Ida og Silva være på ferie i Moelv. Fordi det var veldig kostbart å ta tog både opp og ned bare for å levere dem (hadde blitt 600 kr pr person - noe som er hårreisende dyrt, men det er en annen historie), skulle pappa være så grei at han møtte oss på Gardermoen i mårra. Av praktiske årsaker for oss alle kom pappa i dag istedet og tok dermed turen helt ned til Oslofor å hente dyrene våre.
Når han først var her tok han like godt med seg det svære rensemaskina og rensa hele sofaen! Og det trengtes for å si det sånn! Ingen som har sittet i den vil vite hva som faktisk kom ut...
Mamma var jo også med for å hente mine kjære små, og kjedet seg tydeligvis litt mens pappa rensa sofa. Så da satte hun like gjerne i gang med å henge opp mine nyvaska klær og vaska badet i samme slengen. Og da hun skulle tørke opp det som hadde blitt litt vått på gulvet etter rensinga, vaske hun også stuegulvet vårt og.

Så tusen takk, kjære mamma og pappa!

En hyllest til London

Jeg var 17 år og endelig fått meg pass. Jeg skulle ut på min første flytur og min første ordentlige tur uten mamma og pappa. Jeg skulle til London! Det var en skoletur og vi hadde gjort et grundig forarbeid før vi endelig skulle dra mot Europas hovedstad. Jeg husker vi fløy innover London i mørket, og det var et mektig syn. Synet av en giantisk, lysende by, sett ovenfra. Det har aldri føltes så uvirkelig å være i et annet land. Jeg hadde jo vært i Sverige før, og to timer i Danmark - men dette var utlandet! Her snakka de et språk man faktisk måtte lære for å forstå.

Jeg måtte lære meg hvordan man skulle kjøre T bane. Å sitte på T banen - eller tuben - ble nesten hellig for meg, det ble symbolet for at jeg var en del av denne byen. Souvernirbutikkene var som en gave til meg - jeg ønska meg alt det sto London på! Fordi jeg falt pladask for denne byen. Jeg ble så revet med av hele opplevelsen at jeg kjøpte meg en knæsj rosa glitter nettingstrømpebukse og en lyserosa singlet med glitterrosa-påskrift: "superstar". Selv om dette er mange år siden, har vel den stilen aldri vært meg, jeg bare trodde det da. Jeg hadde ikke vært hjemme lenge før jeg undra meg veldig over hva jeg hadde kjøpt. Det var vel også da jeg lærte at man aldri må stole på hva man synes er fint når man er på ferie.

På bussen hjem fra Gardermoen var hele reisefølget utslitt - inkl meg. Men jeg klarte ikke å sove for det kom en sånn rar følelse til meg. Jeg ble så trist...for at dette var over. Det overraska meg veldig at jeg kunne bli så trist for at en tur skulle være slutt. Og det var vel kanskje sånn jeg oppdaga at det fantes faktisk noe her i verden også jeg kunne brenne litt for, nemlig å reise!

Etter denne turen ble det fort flere, og selv om jeg stort sett har holdt meg til Europa, er det fortsatt like gøy. Og nå etter at Silva, en fast jobb og en egeneid leilighet dalte ned i livet iløpet av tre månder, ble ting fort litt annerledes. Men på fredag - om bare fire dager - drar jeg endelig tilbake til min by nr 1! Kankje ikke spesielt å orginalt å ha London som favoritt by, men jeg må slå fast at det må være det etter å ha kjent på gleden over å reie dit i over to måneder nå.'

Så London -here we come!!

Nok en T bane historie

Jeg har innsett at det ikke er meninga at jeg alltid skal forstå hvordan andre tenker. Noen personer er slik at jeg rett og slett ikke kan ane litt engang hvorfor de gjør som de gjør. Som denne fyren som tok T banen sammen med meg her om dagen:

Jeg skal hjem fra jobb og sitter på bana i rushen. Den er som vanlig ganske så full og en del folk står i midtgangen. Banen stopper på en stasjon, og jeg skvetter litt til da en fyr slår hånda hardt inn i døra. Det skjer ingenting, bortsett fra at han får hele vognas fulle oppmerksomhet. Da slår han like gjerne en gang til, tydeligvis med enda mer kraft. Vinduet i døra knuses og han går av.

Bikkjekaldt

Et annet ord jeg tenkte over i dag var: Bikkjekaldt. Det datt helt naturlig inn i hodet mitt da jeg var ute og gikk tur med Silva og jeg pluselig forsto hvorfor det heter det. For jeg har jo alltid visst hva det er - det er vanvittig kaldt.

Idet jeg var halvveis på runden min rundt Østensjøvannet ble turen bare mer og mer uutholdelig pga kulda. Var sikkert -25 effektive grader og øyevippa mine klistra seg litt sammen hver gang jeg blunka pga is på dem. Det verste var egentlig rumpa og låra, det er tydeligvis svært lite sirkulasjon der så samme hvor fort jeg gikk ble det verre og verre. Det kjentes ut som det var festa små barberblader på buksa som gikk å gnissa innpå for hvert skritt jeg tok. Og da jeg kom hjem fikk jeg bekrefta at dette virkelig hadde vært ubehagelig da kunne se at huden var rød og hadde hovna opp noen steder slik at det ligna blemmer.

Og det var som sagt da jeg forstå årsaken til navnevalget. For det var kun en grunn til å være ute i denne kulda: hunden min.
Så bikkjekaldt = Når det er så kaldt ute at ingen andre enn de med bikkje har noe som helst grunn til å oppholde seg der.

Drloks

Drloks
Jeg har jo hørt det så mange ganger, men allikevel kan jeg ikke unngå å bli litt facinert hver gang. Drloks.. ?
Og det liksom skal bety noe, at det gir faktisk mening for folk flest. For det gjør jo det, vi alle veit hva som kommer til å skje - idet toget, eller oftere T banen, skal til å dra fra stajonen og dørene lukkes.

Kaffeløgnen

Jeg var innom Deli De Luca i dag tidlig for å kjøpe en kopp kaffe.

Ekspeditør: "Så du skal ha kaffe i dag?"

Jeg: "Ja, må jo det!"

Jeg hørte selv hvor utrolig voksent det hørtes. At jeg var en av de som måtte ha kaffe hver dag - og spesielt på morgenen. Jeg følte det var unatulig voksent til å være meg.
Og det var det jo også. Det var jo overhodet ikke sant. For det første var det jo ikke det som folk liker å tenke på som "voksenkaffen", det var en kaffe latte med en god del søt "Choclate-Mint" oppi. For det andre måtte ikke jeg ha den. Jeg kjøper og drikker den innimellom kun fordi jeg synes det er koselig. Det er liksom noe fint med å drikke den samtidig som jeg går inn i siste ettappe for å komme på jobb - mens jeg venter og sitter de siste minuttene på trikken. Men jeg må ikke - tvert i mot - en til to dager i uka holder.

Så jeg er tydeligvis en kaffeløgner....

Mamma Mia!

Da Mamma Mia! gikk på kino i høst, fikk jeg aldri somla meg til å se den. Men jeg skjønte jo at jeg måtte se den, for det var tydeligvis noe enhver jente burde gjøre. Og med en film med så mye styr rundt (til og med en egen nettside: mammamiamovie.com!), så beskymra det meg heller ikke at dette ville være to timer bortkasta tid. Vel - i dag fikk jeg endelig tida til å sette den i DVD spiller og jeg så litt fram til de to neste timene.

Men - i skrivende øyeblikk er filmen i sine siste minutter og jeg er imponert. Jeg er ufattelig imponert over at en film som ikke innholder en ting utenom de fem setningene som står bakpå coveret kan bli så vanvittig populær! Her har halve Norge sett den på kino, og så fort den kom på DVD var det "løp og kjøp"! Jeg hadde ikke hørt et ord om denne kanskje kunne være litt..ehh..tam...

Allerede i første scene, der hvor de tre jente er hoppende, hylende glade for å se hverandre, ble jeg litt skeptisk. Og etterhvert som filmen var litt i gangen, prøvde jeg å forestille meg at jeg heller så dette på en scene framfor på film - kanskje det kunne ha vært litt mer brukbart da? 3/4 uti filmen begynner jeg å lure på om det virkelig ikke skal skje mer enn det første vi hørte: Jenta som har tre mulige fedre og vil finne ut hvem han er til bryllupet sitt ved å invitere alle tre. Mye tyda på at vi aldri fikk vite hvem denne faren var. Og når det først skulle vise seg at vi faktisk ikke skulle få vite det, hva kunne vel blitt mer happy ending enn at de alle tre syntes det var helt OK å være 1/3 pappa? Jeg kjente at selv om det kun gjensto 10 minutter av filmen hadde jeg fått nok. Det får da være måte på!

Nei - ære være ABBA, kan sikkert høre på CDene dems på repeat flere ganger, men det her var en skikkelig nedtur!