Japansk spisshundtreff

I helga var over 20 japanske spisshunder samla ved Stange for lek og moro. Silva som egentlig ikke liker så godt å møte mange nye hunder på en gang skjønte nok at alle de her var ganske lik hun selv, for hun var hele tida nysgjerrig på de andre hundene. Hun var riktignok ikke noe mer enn 5 meter unna Andreas og meg til en hver tid, men vi syntes hun var flink med de andre hundene. Ikke var det noe særlig bjeffing heller, så det så ut som alle japanerne likte godt å være i hverandres selskap. Var ihvertfall veldig artig å se så mange nesten like hunder på en gang!

Alle hundene samla

Vår lille Silva med mange andre søtinger i bakgrunn

Dyrlegevisiten i høst

I høst måtte Ida til dyrlegen fordi hun følte seg dårlig. Dyrlegen mente at det var best at Ida ble igjen på klinikken gjennom hele helga for observasjon. Det var ingen mulighet for at vi kunne ringe i løpet av helga for å høre hvordan det gikk.
Da vi skulle hente Ida på mandagen, ble vi møtt av den rareste dyrlegen jeg har sett noen gang. Han snakka usammenhengdene og ga oss en veldig vagt svar på hva som feilte henne. Det var et eller anna om "at livet går i bølger...bla...bla...." De trodde kanskje at hun hadde en betennelse i tannkjøttet, så vi var nødt til å komme tilbake om 14 dager for å se nærmere på det.
Så var det bare å betale over 3000 kr for ingenting!

Jeg ble litt irritert over at de ganske unødvedig hadde holdt henne igjen der, for at vi skulle betale så mye det. Et halvt år tidligere ble hun sterilisert på Lillehammer, og da fikk vi ta henne med hjem og overvåke henne selv, men vi ble bedt om å holde telefonkontakt med dyrlegen. I tillegg fikk vi et vaktnr vi kunne bruke om hun ble dårligere i løpet av de dagene klinikken var stengt. På Lillehammer ble vi også advart mot at det er en stor risiko i gi kaniner narkose, og jeg måtte bekrefte at jeg allikvel ønsket å gi henne dette. Da jeg så at klinikken i Oslo også hadde gitt henne narkose - uten å engang informere oss, syntes jeg dette var veldig dårlig! Det var ikke aktuelt å dra tilbake for å gi dem enda flere penger for tulleting, så om ikke tennene til Ida skulle bli bedre, skulle vi dra et annet sted.

Denne klinikken heter AviVet, og i går kunne vi lese dette.

17. mai-hunder

Zara og Silva har vært fine 17. mai-hunder i dag. Kanskje ikke så flinke 17. mai-hunder (da snakker jeg først og fremst på vegne av Silva), da de måtte bli henta rett etter at talene og korpsspillet var ferdig pga dårlig oppførsel. Jeg håper det ikke var altfor mange som satt igjen med inntrykket at en slik gneldrehund skal de ALDRI ha!!

Men pene var de ihvertfall!! (og veldig snille da de slapp å feire mer samme med alle folka de ikke kjente)

Lille lilla

For en måneds tid siden konkluderte jeg med at telefonen min ikke virka så bra lenger, slik at det var fornuftig å kjøpe en ny. Egentlig spilte det ikke så stor rolle hva slag telefon det var, jeg bruker den jo stort sett bare til å ringe, sende meldinger og høre på radio uansett. Derfor tenkte jeg at det viktigeste var at det var en Nokia eller Samsung slik at jeg skulle klare å trykke på riktig knappn og unngå mye "slette konktakt?" Utover det skulle den koste maks 2000 kr og det skulle ikke være en touchtelefon, fordi jeg tror ikke noe på at det er bra.

Jeg begynte min leting på internet, og til slutt satt jeg igjen med to stk som var akuelle. Den ene holdt seg godt innenfor de rammene jeg hadde gitt, mens den andre gjorde vel strengt tatt ikke det. Allikevel var det denne telefonen som føltes ut som den riktige. Jeg valgte å følge hjerte mitt, og endte opp med den peneste telefonen jeg hatt sett. En liten, lilla, Samsung touchtelefon. Ikke kosta den under 2000 heller, men jeg var overbevist om at dette var riktig valgt. Denne telefonen ville til meg!

Da jeg først hadde overgått meg sjøl i telefonvalget, tenkte jeg at jeg bør vel kanskje utnytte mulighetene litt mer enn hva jeg har gjort før. Jeg satte meg to mål:
1 - legge inn musikk
2 - komme meg på internett

Mål 1 nådde jeg for et par uker siden. Jeg fant fram bruksanvisninga og en kabel og forberedte meg en helvetes kveld med mye "ååååå- det her går jo ikke!!", "Andreas!! Du må hjelpe meg! Det her er jo bare tull!" "Skjønner ikke hvorfor det har produsert et program når det ikke skal funke!!" Men til min store overaskelse ble det ikke slik. Med to-tre tastetrykk hadde jeg lagt inn mine første to mp3er! Dagen etter laget jeg en spilleliste og la til 68 musikkfiler til.

Mål 2 nådde jeg i dag. Det har vært to problemer knyttet til å komme meg på nett. Det ene er at jeg overhodet ikke har hatt peiling på hvordan jeg skal gå fram. Det er ikke nett på telefonen, og utover det ana jeg ingenting. Det andre problemet er angsten min for å klare å komme meg på, men ikke av. Så jeg ser for meg at jeg har vært på nett i mange dager sammenhengde og det vil dukke opp en telefonregning som tar fra meg alle skattepenga og feriepengene mine.
Løsningen på hvordan jeg skulle komme meg på nett, fikk jeg av min ste-svigerfar. Han sa at jeg måtte gå på chess.no og få tilsendt et eller anna derfra. Det gjorde jeg i dag, og plutselig var jeg på nett!
Om jeg har klart å logge meg av, gjenstår å se.....

Kjedelig beslutning

I kveld har jeg tatt et kjedelig beslutning. Jeg mener den absolutt er rettferdig, men like fullt føles det ikke bra å medvirke til at andre får problemer.

I kveld har jeg beslutta - sammen med tre andre på studiegruppa mi - at vi velger å stryke ut navnet til sistemann i gruppa på en gruppeoppgave som skal leveres denne uka. Jeg veit at hun sannsynligvis ikke kan ta eksamen som begynner om 1 1/2 uke fordi vi gjorde det slik.

I kveld måtte jeg også ta telefonen til henne å fortelle hva vi hadde bestemt. Jeg kunne ha ombestemt meg - jeg kunne ha sagt "vi lar deg få bli med allikvel" og jeg kunne ha sittet igjen med følelsen av å ha hjulpet et menneske.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ødela hennes sjanse til å ta eksamen. Selv om det er en dårlig følelse, er den riktig. Jeg føler meg modig fordi jeg tordte. Jeg tordte å velge at hun skulle synes at jeg er en drittkjerring fremfor en reddende engel.

Jeg er ingen drittkjerring selv om jeg føler meg som en nå. Jeg velger å tro at jeg lærer henne noe om ansvar. At man kan ikke flykte fra sitt eget ansvar og håpe at andre tar tak i det. Jeg har ihvertfall lært meg noe om ansvar.

Andreas og Hilde tapeteserer - en serie i to deler - DEL 2

Da var endelig den spennede del 2 av tapeteseringsforsøket vårt her! Tapeten ble faktisk satt opp den søndagen for noen uker siden, men omstendinghetene rundt gjorde at publiseringen ble satt på vent. Men nå er den altså her.

Dette har skjedd: Det var fredag er Andreas og jeg hadde er nervepirrende kveld hvor vi satte opp veggfornyer og grunnet den. Vi var strålende fornøyd med vårt nøyaktige og gode grunnarbeid da vi la oss den kvelden.

Allerede tidlig dagen etter kom det som måtte komme. Det skulle være for godt til å være sant at vi virkelig hadde gjort alt riktig. For hva var det lille A5 arket som lå på kjøkkenbordet? Den så jeg ikke i går? Jeg tar den opp å leser: "Hvordan sette opp veggfornyeren". Ahhaja - det var altså med en egen bruksanvisning for den. Jeg leser videre: "Veggfornyeren skal settes opp på veggen med utsiden av rullen inn mot veggen" Hvaforno?!? Okey - det betydde at vi har satt opp alt feil vei. Jeg fortsetter å lese: "La veggfornyeren tørke i minst 12 timer før den males" Vi venta vel ca like lenge som det tok å maskere listene rundt veggen.
Så hva gjør vi da? Den satt jo fortsatt fint på veggen enda ihvertfall. Da kom en tanke som virka kjent for meg: "Æsj da...det går nok bra! Vi lar det være slik!" Så gjorde vi det.

Dagen etter kom Liv Anita, men sin assistent Marianne, for å hjelpe oss å få tapeten opp. Og så var vi i gang. Første lengde ble målt opp, limet ble limt på veggen og plutselig var første lengde oppe.
Det som virkelig var nervepirrende var å få opp lengde nr to. Ville den passe inntil nr en? Men med litt skikkelig teamwork viste det seg at den passa perfekt. Og et godt team må jeg si at vi var; det var god fordeling av arbeidsoppgavene og samarbeidet var upåklagelig!

Vi nærmer oss slutten, og roen har senka seg. Andreas jobber med det siste hjørnet, mens resten av teamet begynner å slappe av.

Og endelig er tapeten på plass. Perfekt satt opp ut fra mitt synspunkt, og heldigvis passet den godt inn i leiligheta vår og.

Nå har tapeten vært oppe på veggen i 3 uker, og ingenting har løsna enda. Men det blir jo spennedende å se hvordan det går...

Pedagogisk leder

Sakte, men sikkert stiger jeg visst i gradene. Nå er det en uke igjen som førskolelærer 2, før jeg får min egen lille avdeling for en periode. Neste mandag blir jeg ped leder hvis kommunen går med på å gi meg en dispensajon fra førskolelærerutdanningskravet, men det regner jeg med skal går fint. Så nå håper jeg på at skal klare å duge som det og!