Julefeiring

Vi hadde planene helt klare for hvordan vi skulle tilbringe jula: førjula og julaften i Moelv, deretter skulle Andreas, Silva og jeg ta turen til Trondheim mens Ida skulle være igjen på ferie. Etterhvert skulle vi til Sunndalsøra, og deretter ned igjen for å feire nyttårsaften i Oslo. Seint på julaaften begynte jeg å pakke sammen tingene våre slik at vi kunne dra så tidlig så mulig dagen etter. Men plutselig ble det en forandring i planene...

Heldigvis skjedde det ikke noe veldig dramatisk som det kanskje kan høres ut som nå, men det var trist nok til at jeg måtte felle noen tårer. Vi innså at Silva ikke ville ha noen fin tur sammen med oss da det ville bli mye bilkjøring (hun blir veldig dårlig i bil), mye besøk overalt og tillegg måtte hun av til til bli passa av fremmede mennesker på fremmede steder. Vi burde rett og slett la Silva bli igjen i Moelv, mens vi reiste videre. Og det var ikke enkelt for en mamma som aldri har reist fra jenta si før... Men etter å fortalt meg selv mange ganger hvor mye bedre hun ville ha det i Moelv enn å være med oss, ble det nå slik. Første juledag reiste vi til Trondheim uten Silva.

Etter flere telefonsamtaler med mamma, pappa og Ann Helen veit jeg at Silvaen min koser seg på ferien sin. I morgen reiser vi tilbake til Moelv vi og - og tross en fin og rolig ferie her oppe, skal det bli så fint å se henne igjen! Jeg visste ikke at jeg kunne savne en hund så mye.

Men her er ihvertfall noen bilder av gulljentas julefeiring:

Kortvirr-varr

Jeg har aldri vært spesielt flink til tekniske ting - min interesse for sånne ting er svært lav, og jeg godtar at jeg forstår svært lite av all teknologien rundt meg. Men visse ting er jo sånn alle forstår; kaffeautomaten, å ringe med mobiltelefon og minibankkort. Nei - vent litt! Minibankkort? Det skulle tydeligvis ikke være så enkelt lenger.

I utgangspunket er det så utrolig enkelt og brukervennlig, at det føles litt flaut hver gang man ikke klarer å bruke kortet riktig på første forsøk. For litt tilbake i tid, var det 50 % sjanse for at dette skulle gå bra med en gang - det var enten stripa til venste, eller stripa til høyre. Og man kunne ofte se hvor irriterede de bak kasse synes det var at man tok feil; en gul klistelapp med håndskrift: "Dra stripen til høyre"

Vel - det var det gang - før chipens tid. Nå holder det ikke å ta feil en gang pr betaling, men det blir helst to bom før man endelig klarer å betale for seg. Først drar jeg kortet i automaten, jeg får beskjeden "sett inn chip". Jeg tenker "javel", og setter inn chipen. Men neida - chipen skulle andre veien!

Neste gang setter jeg chipen inn med en gang. "Nei - her virker ikke visst ikke den - får prøve å dra kortet da. Okey - det var til høyre man skulle dra det ja.... " Og de bak kassa har tydeligvis blitt lei dette og, så oftere og oftere ser at det dette hullet er teipet igjen.

Og for enkelhets skyld, finnes det også automater hvor det har gjemt den chipgreia litt under, slik at man ikke ser den en gang. Så der står jeg da, prøver og prøver å klare å bruke et enkelt minibankkort på den rette måten...

Så nå krysser jeg fingra for at snart alle automater klarer å ta chipen min. Kanskje jeg igjen kan begynne å føle meg som litt havveis erfaren kortbruker.

Min altoppslukende hund

Før jeg fikk Silva hadde jeg drømt om hund i mange år. Og jeg hadde hørt utalling ganger: "du veit hvor mye ansvar som følger med?" og "du veit at du må lufte den hver dag?" Og litt sånn oppgitt svarte jeg "ja..jeg veit det!" Og jeg gjorde forsåvidt det, jeg bare følte det ikke helt på kroppen. Etter å ha vært Silvas mamma i over 4 månder begynner jeg så vidt å kjenne på hva det ville si - sånn på ordentlig. Både på den positive og negative sida.

Den negative må vel av og til være noen av turene. Jeg skal vel ikke påstå at når jeg kommer sliten og trett hjem fra og jobb og aller helst har lyst til å synke langt, langt ned i sofaen, så er det kjempefristende og snu i døra etter 3 minutter for å gå en helst 40 minutters tur. Og 40 minutter er jo ikke nok - da vi må vi ut på enda en lengre tur seinere på kvelden. Jeg synes selvfølgelig at det er kjempekoselig å gå tur med jenta mi, men innimellom - jo, da kunne jeg faktisk heller tenkt meg å vært inne...

Jeg har vel forsåvidt visst det en stund, men etter å sittet i limt inn noen bilder nylig, innså jeg enda en gang hvor altoppslukende hun er. En ting var at ca alle bildene jeg hadde fremkalt var av henne - en annen ting var at noen av bildene var fra bursdagsfeiringa mi. Hva var det bilder av der? Jo tre stk: Et av en venninne som holder Silva samtidig som hun blander en drink, et av meg i sofen sammen med Silva og en god del hår av Ida, og det siste var av Ida. Ehhh...hvor var gjestene mine?!? De var vel der, men de ble bare ikke med på bildene jeg hadde fremkalt...

Det gjenspeiles vel også på nettet; blogsinnleggene mine har vel ikke handlet om så mye annet de heller. Og bildene på facebook...

Så man kan vel si at det går ekstremt mye i familieliv om dagen. Så jeg må bare oppfordre alle til å prøve å dra meg ut av stua (jeg er forsåvidt mye ute av stua, da jeg går så mye tur - men ut fra Ryen da...), men heller godta at kanskje Silva må være med. Ellers bare stikke innom her da!

Besøk av Tussi

Jeg prøver å si til meg seg at det er ikke sikkert alle er like interesert å se og høre om Silva til enhver tid, men jeg klarer ikke helt å overbevise meg. Jeg liker å tro at det dere ønsker mest av alt nå, er å se bilder av Silva som leker med sin bestevenninne Tussi i snøen. Som dere kanskje ser, er de to ganske så like - samme rase, og Tussi er bare ti dager eldre enn Silva. Tussi var til og med på besøk til oss inne i leiligheten - noe som gikk veldig bra. Og Ida elsker visst fart og spenning, hun var ute av buret så fort hun så at vi hadde besøk av en annen hund.

Hvem er Silva og hvem er Tussi?

Her var det noe veldig spennende...

Nei..nå får jeg ta turen innom facebook og legge ut flere bilder av Silva og Tussi der, så jeg er helt sikker på alle får med seg begivenheten som skjedde i dag.