Litt plantenytt

Jeg fortsetter å jobbe iherdig med det jeg håper en dag skal bli grønne fingre, og nå om dagen har jeg Andreas med på laget. I dag har vi hatt en liten flyttedag for flere av våre planter.

Noen av de som måtte flytte var fem små tagetes. Pottene var bittesmå og ekle, men nå har de fått nye, større plastpotter.

Nestemann på flyttelista var tomatplanta. Etter at vi bomma stygt med gjødsling slutta vi å søke råd om hvordan man behandla tomatplanter. Etter en tur i Moelv og jeg fikk se pappas tomatplanter skjønte jeg vi egentlig skulle ha knipet av skuddene som har kommet. Vår plante ser tydeligvis ikke helt ut som en ordentlig tomatplante. De skal være små og fyldige, men det er ikke akkurat ord som beskriver vår plante. Den er veeldig høy og spinkel, men det vokser og ser bra ut - og i dag kunne vi faktisk skimte den første tomaten!

Det er nok flere grunner til at vi ikke har knipet av skuddene. Den ene er at Andreas mener at det høres veldig merkelig ut at en plante skal være avhengig av at mennesker kniper av skuddene for å klare seg (han har lest litt mye Darwin). Det andre er at vi er veldig glad i alt som vokser og vil helst ikke ta livet noe. Det synes også på solsikka som er plantet med vilje (for det har sikkert kommet 40 stk gjennom uhell, som jeg ville ha kalt det i barnehagen). Denne solsikka ble planta i en potte hvor det hadde dødd mange basilikumspirer, og etter at solsikka har kommet opp har to stk basilikum våknet til liv igjen. Disse for selvfølgelig leve videre sammen med solsikka. (se under)

Til slutt hadde vi en storflytting av plantene. Tomatplanta måtte ned på gulvet da den var blitt så høy, og siden vi er et hjem med spesielle behov for planter på gulv, har den + solsikka fått litt netting rundt seg. Så her i huset burer vi plantene inne, mens kaninen får gå løs - hvilket jeg synes er rett og rimlig da jeg er rimlig sikker på at det er Erik som verdsetter friheten mest.

Jeg som var så glad for å få buret til Erik ut på balkongen, også er plassen hans erstattet med dette. Jeg skal innrømme at det ser ikke særlig bra ut, men så lenge både plantene og dyra har det bra, så får interiørinteressen vike....

Delmål en - check!

Det er en gelde å meddele at delmål en av løpeprosjektet mitt er nådd! Målet om å løpe en eller anna gang i løpet av uka begynte å henge i en farlig tynn tråd i dag, da det er mistanke om dårlig form i morgen og motivasjonen var heller laber i dag tidlig. Litt sånn: "Men jeg hater jo i løpe! Jeg hater å bli sliten! Hvorfor satte jeg meg egentlig et sånn mål? Men nå har jeg kjøpt de skoa da...."

Så til tross dårlig motivasjon, tok jeg på meg treningsklær, fylte opp vannflaska, hekta selen på hunden og ba Andreas være klar til å åpne opp til vi kom hjem da jeg antok at å ha med nøkler på turen garantert ville irritere meg på en eller annen måte (enten skrangle lyd, gnaging eller et eller anna irriterende jeg ikke klarte å komme på). Alle irritasjoner var nå ryddet av veien, og jeg var egentlig litt spent hva kom til å bli denne gangen. For det er nemlig alltid noe som er irriterende eller vondt som gjør at jeg tenker at "det her - det gidder jeg ikke!"

Men til min store overraskelse gikk turen veldig bra! Hunden var omtrent i samme form som meg, jeg hadde nok vann og nok klær. Eneste stedet jeg fikk litt vondt var tanna som iset av vannet (hvilket ikke hadde noen ting med jogginga å gjøre) og litt mye vind i øra, men det ornda seg med å trekke hårbåndet ned. Det som var mest irriternede var bare at jeg bli veldig sliten, men det var jo noe av poenget.

Så her sitter jeg og er rimelig fornøyd med dagens innsats, tross det var en kort løype med en god del gange innimellom (men det er sikkert 2 år sida jeg har løpt sist). Etter en varm dusj kjenner jeg at nå er jeg ganske klar for å starte på delmål to - jogge to ganger i uka. Kanskje den planen får en ørliten sprekk allerede i neste uke pga en mulig fullbooka uke, men uka innholder fysisk aktivitet på en annen måte, så den er godkjent.

Klapp på skulderen til meg og min gode treningskamerat!

Bursdagbarn og joggesko

23. mai er en dag som er preget av bursdag i familien vår. Både pappa og Silva fyller år, og siden Silva er den enste av dem som bor med oss i Oslo er det henne vi har gjort mest stas på i dag. Det var vel strengt tatt ikke en bursdagsfeiring å skryte så veldig av, men teltturen i helga inngår i feiringa. Itillegg har hun fått bursdaggava si for en måneds tid siden i form av en redningsvest. I dag besto feiringen av en middag som innholdt viltpølse, hundekuler, hundepate og kjøttdeig. Til dessert var en skive med ost. Lufteturen ble tatt på Majorstua hvor vi var innom et par hundeparker og hun tok noen svømmetak i ei fontene. Barna i barnehagen mente at hun burde få flagg på dagen sin, men det har visst ikke blitt til at jeg har fulgt opp forslaget deres. Nå ligger bursdagbarnet og hviler og ser egnetlig fornøyd ut med dagen allikevel.

Gratulerer med dagen, pappa og Silva!

I anledning begge bursdagen så jeg en mulighet til å gi meg en gave og. Jeg har kjøpt meg joggesko. Og - hold dere fast - jeg har tenkt å jogge med dem! Jeg har lenge tenkt at jeg burde ta en joggetur igjen, men til nå har unnskyldningen vært at jeg ikke har joggesko (hvilket er sant). Motivasjonen min har egentlig vært litt lunken, men merka at med en gang det var nye sko i hus, ble jeg brått mer motivert. Utrolig hva litt shopping kan gjøre! Så nå er planen: løp ihvertfall en gang i løpet av uka. For alle som har kjenskap til mine tidligere treningsplaner er dette et mål og en bragd som er mer en stor nok i første omgang. Så er jo håpet at jeg skal fortsette å jogge i neste uke og. Så nå kan vi jo lage en liten gjettekonkuranse for oss selv - hvor lenge holder jeg ut denne gangen? Mitt forslag er hemmelig...

Silva og jeg på teltur i Rælingskogen

Denne helga var det Silva og jeg som har vært på tur, mens Andreas har vært hjemme. Sammen med seks andre jenter og en hund gikk vi i går innover i Rælingskogen og til Ramstadsjøen. Med en pose turmat, sjokolade, rødvin, whiskey og vafler stekt på bål, kan Silva og jeg slå fast at dette var en vellykka tur!

Fuglerasisme

Rasisme er når man ser på en rase som mindreverdi iforhold til en annen rase, og er noe folk bør spare seg for. På et område må jeg allikevel innrømme at jeg er rasist, og det virker egentlig som om det er sosialt akseptert også.

Jeg liker rett og slett ikke de store fuglene som er på balkongen vår. Grunnen er ganske enkel bare fordi de er store og det en stor fugl måtte føre med seg. Jeg blir så irritert når jeg ser at vi har hatt besøk av en at kaller jeg dem "drittfugler". Og hver gang jeg har omtalt dem som drittfugler er det ingen som har stoppa meg og ment at jeg ikke har noe grunnlag for å kalle dem det.

Men innerst inne veit jeg at jeg er den som tar feil. De store fuglene er jo på ingen måte noe slemmere enn de små. De er helt sikkert like sultne som dem også. Og på steder det kun er store fugler godtar jeg dem. Jeg synes det er hyggelig å mate både duer og ender. Men det er kanskje ikke duer og ender som er fuglene jeg misliker mest heller. Dersom jeg tenker meg nøye om tror jeg at det egentlig kun er snakk om kråker, skjære og måker. Jeg håper alltid at de andre fuglene får maten isteden for dem. Disse store fuglene har aldri gjort meg noen ting annen enn å irritere meg. Og med den holdningen kan jeg ikke snakke meg fra at jeg er en fugle-rasist.

Så jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg hadde blitt like glad når jeg ser at det er storfuglen som har inntatt balkongen -

men store drittfugl - slutt å kom å spis opp all maten fra småfulgene mine og slutt å kast fuglefrø over hele balkongen!! hssssjjj!!

17. maifeiring

Selv om det fortsatt er noen timer igjen av 17. mai, har Andreas og jeg forlengst avslutta dagen. Noen timers 17. maifeiring har gjort meg mer sliten enn en oppspilt fireåring. Men feiringen har vært flott, og vi starta dagen med frokost hos oss.

Jeg starter med bildet av kakene, som Lise og Marianne hadde vært så snille å laget. (Jeg klarer ikke å flytte bildet lenger ned i bloggen, så derfor får de lede inn til frokostbordet)

17. mai er dagen for champange (eller Asti i vårt tilfelle) til frokosten.

Jeg ble nok en gang minnet om at leiligheten vår ikke er spesielt stor, men med litt samarbeid klarte vi å både plasserer 12 stk og samtidig klare å hente mat. Etter frokost tok vi turen ned til byen, og ble minnet om at der var det jo egentlig ikke stort å gjøre dersom man ikke ønsket å kjempe til seg en plass på en cafe. Søster, Andereas og jeg tok derfor turen opp igjen for en grillet middag, før jeg egentlig bare landa ut på sofaen og fikk resten av inntrykkene igjennom TVen.

Gratulerer med dagen!!

Et lite minne om Ida og en "ny" hund

17. mai nærmer seg, og da er det vårrengjøring på alle måter. I dag har noe av vårrengjøringen vår vært preget av at vi har dyr i hus.

På kjøkkenet er det et lite åpent rom under komfyren som vi sjelden er under. I dag ble Ida gamle "lekekasse" dratt fram, og jeg ble påmint at da vi mistet Ida, mista vi også makuleringsmaskina:

Silva er inne i en røyteperiode, og hun trenger definitivt en oppussing om dagen. Ulla bare detter av, og der ser ut som vi snart kan lage oss en ny hund av ulla hun har mistet hittil i denne perioden:

Ha en fin uke, og en fin 17. maifeiring!!

Stopp tyven

Da jeg kom hjem i dag, hang dette oppslaget i gangen:

Det noen ting som slår meg da jeg leste dette.

1 - Her gjelder det tydeligvis å passe på balkongen min! Andreas ble også veldig beskymra for vår nyankomne tomatplante og en selvdyrka solsikke, men heldigvis er de godt plassert på innsida av vinduskarmen. Takk og lov for at vi har alarm, ellers er det ikke godt å vite hva denne tomatplantas sjebne kunne ha vært. Men selvfølgelig - de andre plantene på balkongen er tydeligvis fritt vilt nå..!!

2 - På en annen side: her snakker vi om den søteste innbruddtyven jeg har hørt om. Tyven som setter livet på spill i det han/hun klarter opp på balkonger som raver mange meter over jorda for å få tak i de fineste blomstene. For siden tyven kun har tatt med seg blomstene og ikke blomsterkassene må jeg anta at tyven utelukkende er ute etter de finestene blomstene. For min del ville jeg heller prøvd meg på et innbrudd på et lite hagesenter dersom å stjele hageplanter hadde vært min greie.

3 - Hva skal egentlig vaktmesteren gjøre med denne tyven som ikke han som ringer vaktmester kan gjøre? Men godt å vite at vi tydeligvis har vårt eget borettslagpoliti da (som ligger under billettkontrollørene, som ligger under vektere, som ligger under politi i rang)

Enda mer balkongstemning

Min stolthet om dagen er balkongen, og hadde det ikke vært fordi den stort sett ligger i skyggen hadde jeg sittet der stort sett hele tida. Istedet deler jeg heller nok et par balkongbilder:

Fuglene mine har fått enda et fuglehus. Dette ble kjøpt på Ullared og fuglene spiser masse mat fra det!

Enda en oversikt - nyhter fra sist er da fuglehuset (med flagg siden bildet ble tatt i går), og en ny kunstig blomstrende plante. Så selv om jeg ikke er der ute altfor ofte, er det mye plante, fugle og kaninliv!

Så nå skal Andreas og jeg ut i "hagen" å ta et glass rødvin og nyte 18 varmegrader kl 9 !

Siste episode: "Sukkerertene"

Tiden da sukkerertplantene vokste og lykken sto i blomsterpotta er over, og i dag tok vi et endelig farvel. Av en eller annen grunn ser det ut til at gjødselen kun har tatt knekken på sukkerertplantene, og ikke solsikkene og gresset i potta. Men i dag ble gress og solsikker uten rot tatt ut og gitt til Erik, og de døde sukkererter ble kasta sammen med en god del av den übergjødsla jorda.

Silva tok en siste titt på plantelivet før alt ble røsket opp.

Det ville ha vært for ille om denne anti-begravelsen skulle ha vært slutten på livet i potta for denne sommeren. Sukkerertenes tid er forbi, men samtidig åpnes muligheten for nytt liv.
Jeg er heller ikke en som liker å kaste ting det er liv i, så jeg tok et godt grav rundt rota til til våre to gjenlevende sukkererter og de største solsikkene. Etter at potta var fylt opp igjen med ny jord, ble enden av potta brukt som en redningsstasjon.

Tre solsikker og to sukkererter (den ene klarte jeg å brekke under redningsaksjonen, men den er ikke død enda, så den får sto) har fått sin egen lille plass med klartepinner og hyssing. Da gjenstår det bare å se hvordan de klarer seg nå....

Og skulle det vise seg at de ikke klarer seg, har resten av potta fått nye frø i dag. Sukkerertene er døde, og for meg ville det bare ha vært trist å sådd nye som skulle være erstatter for de gamle. Istedet har potta nå fått erteblomster - så den blomstrende søstra har bare overtatt plassen til den spiselige broren.

Så måtte hell og lykke følge disse nye frøene!

Episode 4: "Sukkerertene"

Etter en telefonsamtale med mamma og pappa i dag, begynte jeg å få en mistanke om hva som har tatt knekken på plantene våre. For det viser seg jo selvfølgelig at tomatplanta holder på å ta kvelden og...

Det er ikke det at jeg skal legge skylda på noen andre her, men jeg hadde virkelig ingenting med den gjødslinga å gjøre, og jeg spurte Andreas om han hadde lest bakpå flaska før han gjødslet - noe han mente han hadde. Nå har det altså vist seg at Andreas hadde skumlest bakpå flaska. For der det står 1/4 kork utblanda i en liter, hadde Andreas forstått som at hver bittelille sukkerertplante skulle ha 1/4 hver. Om med 11 bittesmå planter som sikkert kunne ha delt 1/4 kork, har da fått nesten tre fulle på en gang - og uten noe særlig vann.

Så da er ihvertfall saken oppklart - selv om det ikke gir oss plantene tilbake.

Episode 3 "Sukkerertene"

Det er en sorgens dag i sukkerertenes hjem i dag. Denne episoden av "Sukkerertene" er nok den som ville blitt kalt "et vendepunkt" i en analyse.

Spenningen og forventningene til sukkerertene har steget de siste dagene. Plantene har vokst, jeg har luka og Erik har fått det overflødige i potta. Jeg har plassert potta såpass høyt at det ikke er mulig for Erik å nå tak og vi har begynt å forberede erteplantene til å flytte ut på balkongen. På lørdag kjøpte vi netting for å skille erte-planter og kanin og samme dag ga vi plantene en snor slik at de kunne slynge seg rundt. Både Andreas og jeg har hjulpet plantene og slynge seg, og når jeg har sett på det andre som spirer å gror i leiligheten har jeg tenkt: "jeg er glad jeg har sukkerertene - de vokser i allefall!"

På Plantasjen på lørdag ble det som nevt kjøpt inn uteplanter og netting, men det ble også kjøpt en ting til. Andreas sin betingelse for å være med var å få velge en egen plante, og den utvalgte ble en tomatplante. Jeg hadde liten tro på at det noen gang ville komme tomater på den, men Andreas er bestemt på at det skal komme tomater! Sammen med tomatplanta har også Andreas vist ekstra mye omsorg for våre små plantebarn, og sukkerertene er ikke lenger bare min greie. Det er blitt en familieting - og fram til i dag var hele familien lykkelig og så en god fremtid i møte.

Det er utrolig det som har skjedd med plantene - vår ekstra store kjærlighet til dem har ført til at vi har lest på internet om hvordan planter skal trives ekstra godt, og i går gikk vi på Bunnpris - kun for å kjøpe gjødsel. Vi gjødslet alle våre små, og jeg hadde knapt kommet inn døra fra jobb i dag da Andreas sa: "Jeg tror ikke sukkerertene tålte gjødselen!"

Og ganske riktig, da jeg kom inn i stua var dette det som møtte meg:

Det som fortsatt står igjen i potta er et par heldige planter som ikke sert ut til å ha reagert enda og plantene jeg tror er solsikker og som jeg har latt stå.

Jeg kjente jeg ble ordløs og kvalmen kom. Jeg mistet matlysten og måtte bare sette meg ned i sofaen og prøve å finne noe som kunne ta tankene mine vekk fra de døende plantene. Det er jo lenge siden jeg har sådd dem - det er ikke bare å så nye. Våre sukkererter ser ut til å ha gitt opp kampen mot gjødselen.

Egentlig overraska det meg litt hvor lei meg jeg skulle bli av å se plantene slik. Måten jeg trøstet meg selv meg var å tenke "Hilde - det her er bare planter, det er jo ikke et menneske (eller dyr) som er død" Og det hjalp jo heldigvis å tenke det - for det hadde tross alt vært verre!