Siste dag før avreise...

Mine siste timer i Norge for en stund begynner å nærme seg. Denne siste dagen var derfor viktig at ble en bra dag. Så slik har min siste dag vært:

Andreas og jeg sov lenge i dag tidlig. Vi våkna, for å finne ut at vi ville sove litt til. Etterhvert sto vi opp for å gå ut å spise frokost. Jeg spiste vel egentlig litt godteri før frokosten også. Det gjør jeg rett som det er, men i dag gjorde jeg det med god samvittighet, da jeg innbiller meg at det ikke er så mye godteri i Ghana.
Etter frokosten gikk vi i rundt og utforska butikkene i nærmiljøet. Noen vil kanskje mene det er bortkasta å kjøpe meg vintersko nå, men jeg fant faktisk et par som var helt fantastiske. Jeg tror de tåler litt vann, de er varme, de er gode og de er fine. Jeg har alltid sagt at finner jeg sånne vintersko skal jeg kjøpe dem uansnett hva de koster - så da gjorde jeg det.
Midt i vår hyggelig shoppingrunde ringer pappa. Han sier: "Er det til Ghana du skal?" "Ja", svarer jeg, ganske blid og fornøyd. Så sier pappa: "Det er blitt erklært katastrofeområde. Det er flom, og flere har dødd". Resten av handlerunden var preget av en meget stresset meg, som bare ville hjem å sjekke internett. Så leser jeg dette: http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.3478978
Lettere panisk går jeg inn på UD sine sider for å se om de fraråder meg å dra. Det er selvfølgelig stengt der på lørdager, og siden de ikke har noen ambassade i Ghana, finner jeg ingen svar. Min norske organsjon Atlantis er også selvfølgelig stengt på lørdager, så jeg ringer ambassaden i nabolandet Elfenbenkysten. Dama der er veldig hyggelig, men hun veit egentlig ikke hvor flommen er, men hun tror den ikke er i Accra (hovedstaden hvor jeg lander i mårra). Jeg finner ut at jeg kan jo ringe SYTO - som er den internasjonale organisjonen min. Nede i Accra treffer jeg på Tina - som jeg sikkert skal møte til uka. Hun virker som en veldig fornøyd dame som kan fortelle meg at flommen er i nord, og at jeg ikke trenger å beskymre meg. Og hun redda dagen min. Gradevis sank pulsen min, og jeg kunne igjen gå ut for å fortsette shoppingrunde med Andreas.
Etter vi kom hjem la vi oss ned på sofaen for å slappe av, før vi gikk ut for å spise vår avkjedsmiddag. Vi spiste på et helt fantastisk tapassted rett borti gata, så det ble virkelig en bra siste middag her hjemme.
Resten av kvelden skal vi bare være hjemme og slappe av. Vi drikker en vin, og bare ta det rolig. Jeg har ikke tenkt å legge meg, da taxien kommer å henter meg kl halv fire i natt. Så bærer ned til Afrika og Ghana......

Ghana - 4 dager igjen...

Nå begynner jeg fysik å merke at det ikke er lenge igjen til jeg skal dra. Jeg er forholdsvis rolig og bare gleder meg på dagtid, men det er på natta og nærmest i underbevisstheten min jeg begynner å bli litt nervøs. Jeg sover litt dårligere enn jeg gjør til vanlig, og rett før jeg sovner er jeg overbevist om at det her ikke kan gå bra. For det første har jeg en dårlig følelse på at flyturen fra Frankfurt til Accra ikke skal gå bra (selv om det er SAS turen fra Oslo til Frankfurt jeg oppriktig bør være beskymra for!). For det andre skremte en "langbein" meg skikkelig i går. Kroppen var bitte-bitte liten, men den hadde sinnsykt lange bein! Jeg prøvde å si til meg selv at jeg rett og slett ikke kan bli redd denne, for da kommer jeg til å ha et stort problem der nede. Og det ser jeg vel ikke bort i fra at jeg kan få. Men jeg takker malariamyggen for at den er såpass farlig et jeg må ligge med myggnett. Slik er jeg sikra for alle andre dyr også.
Ellers er jeg vel generelt bare litt nervøs fordi jeg virkelig ikke aner hva jeg skal ut på! Jeg fikk mail fra Atlantis i dag, og jeg har blitt flytta til et nytt prosjekt. Så om jeg begynte å synes det var litt greit å ha en annen normann ved min side, er jeg veldig glad for at jeg kommer dit alene. Hvis noen er intresert i å se på kart for å vite hvor jeg skal, skal jeg til et lite sted som heter Mampong, som ligger like ved byen Kumasi.
Selv om jeg er litt nervøs, begynner jeg i bunn og grunn å bli veldig klar for å dra nå. Det meste av det praktiske er snart i orden, så hvis ikke SAS har tenkt å innstille flyet mitt, så har jeg egentlig trua på det her skal gå bra!

VIKTIG for alle som vil lese om hvordan jeg har det i Ghana!

Da jeg hadde en ledig stund i Berlin, hadde jeg tenkt å skrive et lite innlegg her. Men av en eller annen grunn kom innloggingssida mi opp på et veldig rart språk, og sende meg en feilmeldig (også på det rare språket) slik at jeg ikke kunne logge inn. Jeg frykter derfor at min plan om at denne sida skulle være min rapportside fra Ghana kan gå dårlig. Derfor er min nødplan følgende:

Dersom det ikke kommer opp noe nytt i denne bloggen mens jeg er der nede, sjekk den gamle bloggen min:

http://hmha.spaces.live.com/

Berlin

For to uker sida ble jeg kontakta av min tidligere øvingslærer på Hartvig Nissen. Kunst og kulturklassene i 3. kl på allmenn skulle på studietur til Berlin, og siden ei jente sitter i rullestol, trengte hun egen assistent. Og jeg var altså den heldig utvalgte! Min sjef i OAS var snill og ga meg fri i min siste uke der, så på mandag bar det av sted til Tysklands hovedstad.
Her er noen av mine erfaringer og tanker fra turen:

- Berlin er ganske lik Oslo
Jeg følte egentlig aldri at jeg var i utlandet, bare i en stor og ny Oslo. Selv om jeg trodde det eneste jeg forsto av tysk var "ich heisse hilde, ich bin dreizehn jahre alt, und habe braunes haar og braune augen" - og at dette var en rimlig lite brukt setning - forsto jeg overraskende mye. Menneskene som bor ser ser stort sett ganske like ut som nordmenn og de spiser ganske lik mat. I tillegg er det meste av standard omtrent det samme som i Norge. Eneste som jeg reagerte på som var vel unødvendig bra teknologi var doene som trakk opp av seg selv. Jeg vil heller trykke på en litt sitten knapp enn å skvette av en overraskende dusj mens jeg sitter på do.
Siden jeg knapt merka at jeg var i utlandet, så jeg det tydeligvis som logisk å handle enkle, basic klær fra zara og h&m som jeg kunne fylle sekken med. Etter at jeg innså at det var ganske unødvendig, klarte jeg heldigvis å få kjøpt ei strikka jakke fra en butikk som ikke finnes i Norge.

- Jeg (og mange andre) er heldig som er funksjonsfriske
Selv om jeg ikke har hatt min dag i rullestol, har jeg hatt 5 dager som rullestol-triller og møtt på noen av problemene en rullestolbruker har. For eks er brostein = helvete, og høye fortøyskanter og uventede "hopp" i veien er innimari irriterende. Jeg oppdaga at rullestolbrukere ikke kan komme seg opp i det berømte TV tårenet. Der har de trolig Berlins beste heis - den går 14 meter i sekundet og er derfor over 200 meter oppe i løpet av kort tid - men heisen starter i 2 (!) etasje, og det er rett og slett ikke lov å ta med rullestol opp dit uansett! Det var heller ikke gøy å finne ut at det ikke var heis da vi hadde gått av bana og måtte opp en etasje for å komme til gateplan. Men all ære til alle snille folk som hjelper til! For de var det heldigvis en del av:)

- At det kan være litt vanskelig å være i to roller på en gang
Jeg var i utgangspunktet med i lærergjengen. Jeg fikk betalt, og jeg delte rom med dem. Men min arbeistid var egentlig litt motsatt av deres. Jeg skulle først og fremst være med jenta i rullestol i hennes fritid slik at hun ikke skulle være en belastning for venninnen. Dvs at jeg var med de to jentene i mye av deres fritid. For at det skulle virke mest mulig normalt, måtte jeg bli venn med dem. Jeg måtte ha laverere grense for hva jeg ville dele av privatlivet mitt enn jeg ville ha gjort som lærer. Jeg følte litt at jeg spilte på to lag samtidig, men heldigvis var disse to "lagene" gode venner, og det gikk egentlig ganske bra.

- Blir jeg en einstøing?
Egentlig tror jeg ikke det, men jeg tok meg i å synes det var utrolig deilig å kunne gå rundt i byen alene, sitte på cafe alene og å sitte alene på rommet å lese en bok. Sistnevnte er vel nesten grunn til beskymring. Jeg - alene i et stille rom - med ei bok!! Men jeg tar det som et tegn på at det skal gå bra å dra alene til Ghana. Jeg frykter egentlig ikke det i det hele tatt.
Men det er vel kanskje ikke så rart at jeg synes det er godt med en time eller to alene etter at jeg knapt har vært alene et minutt etter at jeg møtte Andreas. Som forsåvidt er veldig positivt det og:)

Internettshopping

For en tid tilbake skreiv Hjerdame om fem ting som var bra den dagen . En av tingene var at hun hadde fått et par ballerinacrocks i posten. Hva er vel bedre enn ballerinacrocks? Skikkelig gode sko som i tillegg er nogenlunde pene! Jeg måtte jo bare ha sånne sko! Jeg spurte hvor han hadde fått tak i de, og hun ga meg en nettadresse. Det var da verden min sank litt sammen....den var en utenlandsk nettadresse! Minnene strømmet tilbake til forrige gang jeg skulle bestille fra en utenlandsk firma. Jeg skulle nemlig endelig kjøpe en bra shampoo, og hadde hørt at http://www.lookfantastic.com/, var en billig og bra side. Jeg lagde besillingen og skulle betale. Det kom visstnok opp en bedskjed om at det var en knapp jeg ikke skulle trykke på flere ganger, men siden det ikke skjedde no, trykka jeg flere ganger. Og da jeg sjekka kontoen min noen dager etterpå var beløpet trekt like mange ganger som jeg hadde trykka på den knappen. Lettere panisk skreiv jeg en mail på rimlig knotete engelsk og måtte prøve å forklare dem hva som hadde skjedd og jeg ville ha pengene mine tilbake. Historien endte godt - pengene var bare midlertidg trekt og jeg fikk alt tilbake, men da uten noen shampoo. Det ble med skrekken og jeg skulle aldri bestille noe som helst fra en utenlandsk side!Men så fikk jeg altså veldig lyst på disse skoene. Etter å veid fram og tilbake, valgte jeg å ta sjansen. Og tro det eller ei - i går - ca to uker etter at jeg bestilte lå det en lapp i postkassa at jeg kunne hente en pakke på posten. Og der var mine nye ballerinacrocks! Sorte og fine - og til og med riktig størrelse:)