Berlin

For to uker sida ble jeg kontakta av min tidligere øvingslærer på Hartvig Nissen. Kunst og kulturklassene i 3. kl på allmenn skulle på studietur til Berlin, og siden ei jente sitter i rullestol, trengte hun egen assistent. Og jeg var altså den heldig utvalgte! Min sjef i OAS var snill og ga meg fri i min siste uke der, så på mandag bar det av sted til Tysklands hovedstad.
Her er noen av mine erfaringer og tanker fra turen:

- Berlin er ganske lik Oslo
Jeg følte egentlig aldri at jeg var i utlandet, bare i en stor og ny Oslo. Selv om jeg trodde det eneste jeg forsto av tysk var "ich heisse hilde, ich bin dreizehn jahre alt, und habe braunes haar og braune augen" - og at dette var en rimlig lite brukt setning - forsto jeg overraskende mye. Menneskene som bor ser ser stort sett ganske like ut som nordmenn og de spiser ganske lik mat. I tillegg er det meste av standard omtrent det samme som i Norge. Eneste som jeg reagerte på som var vel unødvendig bra teknologi var doene som trakk opp av seg selv. Jeg vil heller trykke på en litt sitten knapp enn å skvette av en overraskende dusj mens jeg sitter på do.
Siden jeg knapt merka at jeg var i utlandet, så jeg det tydeligvis som logisk å handle enkle, basic klær fra zara og h&m som jeg kunne fylle sekken med. Etter at jeg innså at det var ganske unødvendig, klarte jeg heldigvis å få kjøpt ei strikka jakke fra en butikk som ikke finnes i Norge.

- Jeg (og mange andre) er heldig som er funksjonsfriske
Selv om jeg ikke har hatt min dag i rullestol, har jeg hatt 5 dager som rullestol-triller og møtt på noen av problemene en rullestolbruker har. For eks er brostein = helvete, og høye fortøyskanter og uventede "hopp" i veien er innimari irriterende. Jeg oppdaga at rullestolbrukere ikke kan komme seg opp i det berømte TV tårenet. Der har de trolig Berlins beste heis - den går 14 meter i sekundet og er derfor over 200 meter oppe i løpet av kort tid - men heisen starter i 2 (!) etasje, og det er rett og slett ikke lov å ta med rullestol opp dit uansett! Det var heller ikke gøy å finne ut at det ikke var heis da vi hadde gått av bana og måtte opp en etasje for å komme til gateplan. Men all ære til alle snille folk som hjelper til! For de var det heldigvis en del av:)

- At det kan være litt vanskelig å være i to roller på en gang
Jeg var i utgangspunktet med i lærergjengen. Jeg fikk betalt, og jeg delte rom med dem. Men min arbeistid var egentlig litt motsatt av deres. Jeg skulle først og fremst være med jenta i rullestol i hennes fritid slik at hun ikke skulle være en belastning for venninnen. Dvs at jeg var med de to jentene i mye av deres fritid. For at det skulle virke mest mulig normalt, måtte jeg bli venn med dem. Jeg måtte ha laverere grense for hva jeg ville dele av privatlivet mitt enn jeg ville ha gjort som lærer. Jeg følte litt at jeg spilte på to lag samtidig, men heldigvis var disse to "lagene" gode venner, og det gikk egentlig ganske bra.

- Blir jeg en einstøing?
Egentlig tror jeg ikke det, men jeg tok meg i å synes det var utrolig deilig å kunne gå rundt i byen alene, sitte på cafe alene og å sitte alene på rommet å lese en bok. Sistnevnte er vel nesten grunn til beskymring. Jeg - alene i et stille rom - med ei bok!! Men jeg tar det som et tegn på at det skal gå bra å dra alene til Ghana. Jeg frykter egentlig ikke det i det hele tatt.
Men det er vel kanskje ikke så rart at jeg synes det er godt med en time eller to alene etter at jeg knapt har vært alene et minutt etter at jeg møtte Andreas. Som forsåvidt er veldig positivt det og:)