London oppsummering

Halv 2 i natt kunne Andreas og jeg si oss helt ferdig med reising i denne omgang. En firedagers tur til London var over. Og da må jeg jo selvfølgelig komme med en liten oppdatering her over hva turen hadde å by på. Jeg tenkte å la være å skrive så mye om alt vi gjorde, for vi gjorde egentlig bare helt vanlig Londonting. Jeg har derimot tenkt å lage en liten liste over hva det var som gjorde denne turen ulik de andre Londonturene mine.

- Turen starter jo egentlig allerede på Gardermoen, og inne i TaxFree butikken er man jo på sett og vis i utlandet. Så da var det bare å starte shoppingen! Etter å ha brukt Vaseline-Intensive-Care sin vanlige krem i både ansikt ig kropp i en altfor lang årrekke, var det på tide å kjøpe en ordentlig ansiktskrem. Jeg følte meg like forvirra som da jeg skulle kjøpe vin på polet for første gang, og for at dette i det hele tatt skulle være noe poeng måtte jeg jo ha litt hjelp. Dama lurte på om jeg ville ha en forebyggende krem siden jeg var fylt 25. Så da kjøpte jeg det. Jeg har ikke tenkt å tenke så mye over om det var en finere måte å si anti-rynke-krem på.

- Jeg har kjøpt meg en hatt. Jeg har ikke eid en hatt siden jeg fikk krangla meg til en i sommerland i Bø da jeg var i barnehagealderen. Jeg mener jeg skal ha nok mot til å gå med den også, må bare vente til sommeren først, da dette er en sommerhatt.

- Jeg slutter aldri å shoppe på Hennes & Mauritz selv om jeg er i utlandet. Jeg har alltid en plan om å kjøpe klær på andre butikker slik at det skal være noe poeng at plagget er kjøpt i utlandet. Denne planen har gått like dårlig på hver eneste tur jeg har vært. Jeg elsker tydelig H&M av hele mitt hjerte, så får det heller være med å si at "denne her har jeg kjøpt i London". En forskjell er det allikevel på H&M shoppingen i Norge og utlandet - i utlandet går jeg ikke utelukkende etter salgs-plakatene, så her kjøper jeg faktisk ting til full pris.

- Jeg pleier å si at jeg blir ikke syk, og det skal jeg fortsatt stå for. Derimot har jeg noen dager i året hvor jeg er i dårlig form. Nå var det tydeligvis noen som mente at et par av disse dagene skulle komme akkurat mens vi var på ferie. Og da ble det jo dobbelt så ille om jeg hadde vært hjemme, for nå ble jeg jo skikkelig irritert i tillegg. Det førte meg seg at vi har sovet overdrevent mye. I tillegg til å ha tatt noen lurer på dagen, har vi vært i seng rundt halv 11 hver eneste kveld. Så det at pubene stengte 11, var aldri noe problem for oss.

- På en av T bane turene var det med såpass mange at ikke alle fikk sitte. En hyggelig gutt reiste seg opp for meg og sa med et hyggelig smil at jeg kunne få sitte. Jeg sa "neida", men han fortsatte å insistere på at jeg skulle få sitte. Jeg tenkte at han var da en virkelig hyggelig fyr, og satte meg ned. Plutselig slo det meg: Han trodde jo jeg var gravid! Selv om jeg bruker en forbyggende krem er det da helt tydelig at jeg ikke er så gammel at det er naturlig å være dårlig til beins, så han måtte jo tro at jeg var gravid! Jeg ble helt fra meg, men kunne ikke gjøre noe der jeg satt annet enn å sørge for at veska skjulte magen min godt. Andreas prøvde så godt han kunne å overbevise meg om at han bare ville være hyggelig, og at jeg overhodet ikke så gravid ut, men det får jeg jo aldri vite....

- Jeg har spengt budsjettet mitt, uten dårlig samvittighet. Mastercardet fikk også etterhvert prøve seg på shopping. Og da turen nærma seg slutten og det var rett før varsellampa begynte å lyse, så jeg den. Kjolen min!! Kjolen jeg bare måtte ha. Kjolen som gjorde hele turen verdifull alene. Den man veit at man vil tenke på for alltid om man lar den bli igjen. Den som passer til alt - både på byen, i bryllup, på cafe og på stranda. Og den finnes trolig heller ikke i Norge. Og selv om Mastercardet kom enda mer i minus, så ga den meg en skikkelig lykkefølese. Og jeg var glad jeg kunne slippe den dårlige samvittigheten som alltid kommer når jeg kjøper noe. Tydeligvis gjorde den noe meg, da jeg var millimeter fra å kjøpe et swaroski-armbånd på flyplassen i tillegg.

- Til at vi skulle reise til London en helg i februar skulle det vise seg å være overraskende mange kjentfolk som også skulle dit akkurat den helga. Nå var vel sannsynligheten liten for at vi tilfeldigvis skulle komme over noen av dem, og det gjorde vi heller ikke. Derimot så vi noen kjente folk. Jeg satt på en cafe i Camden mens Andreas bestilt noe å drikke, da jeg hørte normenn på nabobordet. Og hadde jeg ikke sett han ene før? Det stemte jo med med dialekta han hadde og. Og joda, der satt kunnskapsminister Bård Vegard Solhjel! På nabobordet i Camden. Plutselig hadde vi noe felles, slik normenn har når de møtes i utlandet.

Og det skulle ikke holde å se en kjent person. Vi hadde endelig kommet ombord på et litt forsinka fly hjem, og jeg satt godt tilrette og venta på at de siste skulle komme på. Og helt slutt, sistemann inn på flyet var jo selveste Norwegian-sjefen sjøl- Bjørn Kjos! Og for meg er ikke Bjørn Kjos noen hvilken som helst kjent fyr. I den grad man kan si at man er fan av forretningsfolk, er jeg fan av Bjørn. Jeg har tidligere vært stor beundrer av Idar Vollvik, og har tvilhodt på Chess på grunn av han. Nå derimot, er det de to gutta bak Moods of Norway og Bjørn Kjos som gjelder. Derfor hadde jeg egentlig bare lyst til å stoppe han i det han gikk gjennom midtgangen for å fortelle han at han er en utrolig bra fyr! Men jeg måtte prøve å styre den overveldende ekstasen som herja inni meg, og heller bare godta at nå skal jeg ihvertfall få lov å se ordentlig på han! Så da kan jeg ihvertfall bekrefte at det ikke ble noe buinesse-class på han for å si det sånn. Så fremt de ikke har gjemt et hemmelig svært rom helt bakerst i flyet, men for alle som har kjørt Norwegian veit vel at det er lite sannsynlig. Så jeg har aldri følt meg så trygg ombord på at fly, selv om jeg veit det er svært lite han egentlig kunne ha gjort om det skulle ha vært nødvendig.

Så etter en liten oppsummering var dette alt-i-alt en bra tur, slik det pleier å være i London. Til tross for litt dårlig form...