Denne helga ble så utenkelig annerledes enn jeg så for meg. Jeg faller litt mellom to stoler når det gjelder å si så mye om sånne ting på nett, men jeg velger å gjøre det denne gangen. Jeg tenker jo ikke på noe annet uansett.
Det er fortsatt så vanselig å forestille seg at det er sant. Stort sett går jeg bare rundt og er helt tom, før jeg plutselig kommer på hva som faktisk har skjedd. Og ikke engang da klarer jeg å fatte det. Det var jo ikke sånn her det skulle bli. Jeg tenkte ikke tanken engang på at utfallet av sykdommen kunne være det her. Jeg veit at folk kan dø av kreft, men det skulle jo ikke gjelde Jan Fredrik. I mine øyne var han nesten frisk nå. Han skulle bare til Kina for å få bort den siste resten som satt igjen, deretter skulle han hjem og hvile før han kunne starte på etterbehandlinga. Jeg visste jo at han var veldig dårlig da han reiste hjem, men det var jo bare bivirkningene av medisinen. Ellers var han jo forhåpentligvis nesten frisk. Bare han fikk komme hjem noen dager nå, så ville han raskt komme seg. Så da pappa ringte meg og jeg skjønte at noe var galt, tenkte jeg ikke på Jan Fredrik engang.
Men det var det altså. Tross sykdommen hans, kom det helt ut av det blå. Han lever ikke mer... Forstå det den som kan... Jeg kan ihvertfall ikke.
1 kommentar:
Så trist å høre Hilde! Har fulgt med på bloggen siden du la ut linken. Kondolerer så mye. Ur i fra bloggen virker familien utrolig sterk, bruk og støtt hverandre så godt dere kan. Uvirkelig at sånt kan skje.
Legg inn en kommentar