Det er ingen skam å snu

I noen uker har Andreas, Liv Anita og jeg planlagt å gå på toppen av Galdhøpiggen. Det finnes to veier opp, og når vi først skulle gå, skulle vi ikke være dårligere enn av vi valgte den hardeste ruta. Og dette ar helga vi skulle gjennomføre turen.

For min del gikk denne helga skeis fra begynnelse til slutt.

Dette gikk galt:
1. Vi skulle reise opp fredag ettermiddag, og selv om jeg egentlig visste det på forhånd traff vi selvfølgelig rushen ut av Oslo. Jeg hater kø som alle andre, og jeg synes det er en pyton start på det som skal bli en bra tur.

2. Jeg hadde blingsa ganske mye på hvor lang tid vi skulle bruke opp. Uten å egentlig ha sjekka det ut på forhånd, tippa jeg på ca 5 timer, men det tok 7.

3. I løpet av natt til lørdag hadde batteriet på telefonen min brått lada seg ut og slått seg av. Derfor ringte den ikke på morgenen og vi våkna litt seinere enn planlagt. Ikke så mye seinere, men jeg er tidsnazi, og alt som skjærer seg når det gjelder planlagt tid, stresser meg voldsomt. Men en time seinere enn planlagt var vi da endelig ute av døra.

4. Det er vel først nå det virkelig begynner å gå galt. Det bratteste partiet opp til toppen er det første vi møtte på, og allerede etter 50 meter på tur kjente jeg at dette blir tungt! Men okey - og jeg lot meg selvfølgelig ikke stoppe der, og fortsatte på den ganske tungpusta starten.

5. Der bare fortsetter å være bratt. Jeg håper at bare vi kommer over den lille toppen vi ser, skal det bli et litt slakkere parti, men nei. For hver gang jeg håper at det skal bli bedre, blir det bare verre. Det er like forbanna bratt, og stien går over til å bli en gedigen steinrøys.

6. Motivasjonen min begynner å nå bunnen. Når jeg går tur er det en ting som hele tida skal gjelde: det skal være koselig. Dette her var så langt fra koselig du kan tenke deg. Ikke engang utsikten var fin. Liv Anita prøver hele tida med å oppmuntre meg med hvor mange sjokolader jeg kan spise på alle kaloriene jeg brenner, men til slutt driter jeg i all sjokoladen. Jeg driter egentlig i hele Galdhøpiggen. Hvis dette er turen den kan by på for å komme opp, kan det være det samma! Jeg tenkte på det Monica kommenterte en av de siste innleggene mine med; at det ikke er noe poeng å gjøre ting man ikke liker, og dette likte jeg ikke. Og idet jeg sto og høylytt uttrykte meg for hvilken drittvei vi var på, kom en man som hadde snudd bort til meg og minna meg på fjellvettregel nr 1: Det er ingen skam og snu. Så da snudde jeg.

7. Det var vel da jeg skulle bli fornøyd. Da jeg endelig kunne slippe alt. Men det var jeg innså nederlaget. Jeg nådde ikke målet mitt. Det spilte ingen rolle om det var Norges høyeste fjell eller laveste jeg skulle på, jeg klarte jo ikke det jeg hadde bestemt meg for! Og det er en utrolig kjip tanke. Jeg hadde reist 7 dumme timer opp hit, for å finne ut at jeg ikke klarte å komme opp.

8. For å gni det skikkelig inn at jeg ikke klarte, fortsatte jo Andreas og Liv Anita opp. De nådde jo toppen. Så det skulle altså ikke holde at jeg ikke kom opp, men dette skulle altså bli noe de skulle oppleve sammen, et sted de kunne sitte sammen en time og nyte seieren. Det gjorde de, mens jeg satt nede i hytta og hata hele forbanna turen.

9. Var det da de kom ned igjen jeg skulle rope: "Jippi! Dere klarte det! Gratulerer!"? Mulig det, men enn så lenge får de dele den gleden sammen. Jeg var bare dritsur, og hadde mest lyst til å pakke sammen alt og reise ned igjen. Men siden det var et stykke utpå dagen og alle var slitne, var det ikke helt aktuelt å ta de 7 timene ned igjen da. Så den var den kvelden.

10. Søndag var det tid for å reise hjem. Heldigvis en litt enklere tur som gikk som planlagt, men da var det tid for tenke gjennom hvordan turen hadde vært (enda en gang..) Så da var jeg egentlig ikke så blid da heller.

Så summen av denne turen var det jeg for min del må kalle en misslykka dritthelg.
Jeg prøver å ikke angre på ting, men å heller lærer noe. Så da har jeg lært at jeg ALDRI skal nærme meg en fjelltopp igjen!