Besøk på Sjernarøy

Pga planen om iherdig sparing til Ghanaturen, ble det bestemt at det ble null ferie på meg i år - dvs bortsett fra fredag den 3. august. Da var det som sagt endelig på tide å møte folkehøyskolejentene igjen! Og selvfølgelig - det ble like artig som jeg antok!

Etter at vi konstant hadde gått feil vei til alt vi skulle i Stavanger var vi ganske redde for å vi skulle gå av på feil sted. Båtturen skulle ta 1 1/2 time, og da båtmannen forstår vi er liutt forrvirra om hvor vi skal gå av, spør han: "hvem skal dere til?" Så kunne han fortelle oss hvilket stopp vi skulle av på. Da skjønner man at man skal til et koselig sted!

Dette var noe av det vi gjorde:

Kjøre traktor:

Det er lenge sida jeg har blitt mer postivt overraska enn da Kari, Anita og Åse møtte Ida, Mari og meg på båthavna i traktor! Til tross for at jeg er oppvokst med jorder hvor enn jeg ser, følte jeg meg temmelig fersk på "traktorområdet". Kari derimot virka å være en erfaren traktorkjører, og hele gjengen ble frakta trygt til hytta vi skulle være.

Hele gjengen er storfornøyd med å bli frakta i traktor!

Traktorfører Kari

Se på kuer:

Igjen - man skulle kanskje ikke trodd at mine 18 første år ble tilbrakt med god tilgang på kuer. Disse dyra har vel alltid facinert meg, og jeg klarte ikke styre facinasjonen denne gangen heller. Jeg antar at ca halvparten av alle bildene jeg tok på hele turen er av kuer. Jeg veit ikke hvorfor jeg liker dem, men det kan kanskje være følelsen av å være i fokus. Det er ikke ofte jeg har så manges fulle oppmerksomhet uten at jeg jobber litt for det en gang. Absolutt alle så på meg hele tida! (og kanskje litt på de andre og da...) Hvis jeg satte meg på huk bøya alle hodene sine og ville se på meg mer:) Jeg er klar over at jeg kanskje ikke trenger å føle meg sånn kjempespesiell, men jeg liker å tro at de liker meg.

Spise:

Det er vel ærlig talt det man stort sett gjør på hyttetur, og denne gangen var intet unntak. Vi var heldigvis heldig med været på fredagen, så da kunne vi sitte i vannkanten å grille. På lørdag var vi invitert oppe hos foreldra til Kari og vi fikk både lunsj og kake. Lørdagskvelden skjer det som alltid skjer: vi hadde kjøpt inn masse godteri - vi skulle være helt sikre på at det var nok!! Selvfølgelig var vi ganske mette etter lunjen, så sånn rundt ti var middagen spist opp. Det var en sånn type middag hvor man har store problemer med å forestille seg hvordan det er å være et av de fattige barna i Afrika. Så skulle vi endelig begynne på godteriet. Jeg merka at hver eneste bit jeg spiste bydde meg i mot, samtidig som jeg ikke hadde noe valg. Bordet var stappfullt av godri og dette var siste kvelden! Jeg forventer ingen sympati - jeg bare forteller hvordan det føltes.

Grilling i vannkanten - sånn skal en ekte sommer være!

Legg merke til hvordan Anitas arms på merkelig vis blir ekstra lang idet hun prøver å få tak i litt godteri...

Spille kort:

Jeg har aldri vært spesielt glad i å spille kort, og prøver for det meste å vri meg unna hver gang anledningen byr seg. Siden vi skulle ha det koselig denne helga, tenkte jeg at mine tanker rundt kortspill fikk være. Siden vri-åtter er det eneste kortspillet jeg husker, var det vel egentlig på tide å friske litt opp igjen. Valget falt heldigvis på et spill jeg faktisk en gang i tiden var lidenskaplig opptatt av: nemlig Games. Nesten hver eneste midttime på barneskolen ble brukt til nettopp dette spillet. Mari og jeg var på lag, og jammen meg skulle det vise seg at det her var vår greie. Det er sjelden jeg finner noe jeg er god i - med dette er tydeligvis noe jeg bør satse på. Noen mente at det handla om flaks, men det er jeg dypt uenig i. Jeg fulgte meg på medspillerne, og de fulgte med på meg. Slik kom jeg det nærmeste jeg har vært paranoid noen gang. Gjennom hele seriene vi spilte var pulsen høyere enn normal og jeg fikk faktisk sjelvinger! Så selv om Mari og jeg vant begge seriene, tror jeg dette vil tære for mye på nervene mine til at jeg vil legge opp til noen karriere innen dette spillet.

Mari og jeg vant det jeg velger å kalle "soleklart"

Søndag var det tid for å reise hjem. Det er alltid synd å reise fra gjengen, men nesten like synd å reise fra vakre Sjernarøy. Til og med dama i butikken kommenterte at vi skulle reise - tenk å "bli kjent med" butikkdama etter en helg! Herlig sted - og herlig tur!