Denne episoden handler vel egentlig mest om Ida. Og om den lange, tunge veien vi må gå for at kaninene skal bli venner.
Hunnkaninener har det med å være litt ufine, så dermed så vi oss nødt til å fjerne noe av kvinnligheten hennes. Derfor tok Ida og jeg turen til veterinæren på Lillehammer for sterilisere henne i går. Jeg følte meg som verdens dårligeste mamma der jeg lurte henne inn i reiseburet for å operere henne. Hun var jo helt fin da hun hoppet ut av buret på klinikken, men verre var det da jeg henta henne.
Hun lå inni buret med tepper både under og over seg og så helt ferdig ut. Siden Erik hadde bitt henne akkurat der snittet skulle være, måtte snittet bli større enn normalt. Det gikk jo forsåvidt greit, men hun må gå på litt ekstra atibiotika. Jeg fikk da Ida med meg hjem og hun fikk endelig hvile i sitt eget bur. Men narkosen satt godt i i hele går, og hun har vel egentlig vært ganske sliten i hele dag og. Jeg må dytte både mat og vann inn i munnen hennes for at hun skal få i seg noe i det hele tatt.
Stakkars Idamin, min idè om at hun skulle få en ny venn har så absolutt ikke vært til hennes fordel så langt. Noen har tråkka rett inn i territoriet hennes, bitt henne over hele kroppen og nå ligger hun i smerter over at jeg har fjerna livmora hennes...
Itillegg til at jeg håper at Ida snart blir god venn med Erik, var det en annen fordel med steriliseringa også. Det viste seg at den ene eggstokken hadde mange kuler, så hadde vi ikke fjerna den nå, kunne hun fort ha blitt syk om ikke så lenge. Så bare Ida kommer seg igjen nå, blir vel alt bra igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar