18 dager igjen...

...til jeg lander i Accra! I høst bestemte Andreas og jeg at vi skulle ta turen tilbake til Ghana, og plutselig begynner det å nærme seg. Jeg kjenner jeg er i ferd å få reisefeber og det er sjelden jeg gleder meg så mye til å reise bort. Ghana er et land som har gjort veldig inntrykk på meg, og det betyr mye å få reise tilbake dit. Det meste begynner å bli klart nå: billetter er kjøpt og betalt, visum er trygt plassert inni passet og i dag henta jeg ut malariatablettene mine. Tenk at å få utlevert noen tabletter skal bety så mye - det var et av de synlige tegnene på at vi faktsik drar! Nesten så jeg gleder meg til å ta den første tabeletten om bare fire dager. Da høres turen enda nærmere ut.

En skulle kanskje tror at det meste er både planlagt og spikra for denne turen ut i fra hvor mye jeg gleder meg. Men den er faktsik ikke det. Vi har en plan og en en liten reiserute, men det meste kan endres bare vi er tilbake til Accra innen 14 dager. Eneste som er helt sikkert bestemt er vi skal tilbake til Mampong og barnehjemmet hvor jeg jobbet. Det blir så spennede -lurer så veldig på hvilke barn som fortsatt er der, hvem jeg husker, hvem jeg kjenner igjen og hvordan de har det. Og kanskje like mye lurer jeg på hvordan jeg reagerer - både over å se dem igjen og over forholdene som er der. Da jeg var der sist var barnehjemmet så si mitt første møte med små barn. Siden sist har jeg jobba 2 1/2 år med barn under 3 år år (som også er aldren på barna der) og skaffa meg en god del mer kunnskap om dem. Vil jeg se annerledes på ting nå?

Jeg gleder meg ihvertfall utvilsomt veldig mye, og jeg avslutter meg noen få bilder fra da jeg var der høsten 2007.