Jeg var en av de som sto ganske langt bak i køa den dagen jeg fikk utlevert hårtype. Håret mitt er full av fluff, ser alltid tørt og kjedelig ut og det blir katastrofalt slitt så fort det kommer nedenfor skuldra. Det er helt klin umulig å la det vært kort, så det er en sveis som funker - og det er halvlangt. Hele livet har jeg hatt et ønske om at det kunne bli hel-langt, men hver gang jeg tenker at "da skal jeg ihvertfall ikke klippe det" blir det så vanvittig slitt og ekkelt nederst at jeg knapt klarer å konsentrere meg om noe anna. Jeg har nettopp hatt mange måndeder med noe som minner om en hesteman når man tar på det, så i jula var det nok. Da klipte søstra mi av meg alt som trengtes for at det bare skulle se normalt tørt og kjedelig ut. Så til tross evig kamp med håret har jeg vært forholdsvis fornøyd den siste uka - ihvertfall med tanke på at endelig er blitt litt mykt igjen. I dag fikk jeg derimot klar tale fra ei jente på 2 år og to månder. Hun satt og kjente lenge på hestehalen (det ordet er virkelig treffende for mitt hår!) min og jeg spurte om hun syntes den var fin. Da svarte hun: "Den er ikke god og myk". Jeg trodde ført jeg hørte feil og gjentok det hun sa. "Synes du den ikke er god og myk?" Det gjorde hun tydeligvis ikke, for da kom beskjeden: "Du må klippe den!"
Jeg klipte meg for en uke siden! Fint for henne at hun er verdens nydeligste lille jente og jeg bare kunne le!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar