Ida og Erik - episode 2

Lørdag kom Erik inn i livet vårt. Det som skulle være en hyggelig overraskelse til Ida, ble vel egentlig blitt det helt motsatte.

Jeg burde kanskje sette opp et kamera og laget "Big Brother"utgaven for dyr, men det får holde med en beskrivelse av hva som forgår. For for min del er det mer intersant å følge med på kaninburene bak sofaen enn TVen foran.

En liten beskrivelse av Erik: den minst sjenerte omplasseringskaninen du kan tenke deg. Han finnes ikke redd for noe, og lar seg ikke skremme om han møter litt motgang.
Og Ida: Jeg trodde hun var verdens morsomste og snilleste kanin, men jeg ser at jeg har hatt lite å sammenligne med. Derimot er hun ekstremt opptatt av å beskytte territoriet sitt og blir veldig furten av svært lite.

Helt siden Erik satte sine bein i leiligheta vår, var han veldig nysgjerrig på Ida. Han oppsøkte henne med en gang, og utrolig nok var å prøve å ri på henne noe av det første han gjorde. Det ble med den ene gangen for å si det sånn! Først ble Ida litt overraska over at det faktisk fantes en kanin til, og da hun hadde innsett at det gjorde det tenkte hun: "Hva i h... er det mamma og pappa har dratt inn i huset nå da?" Hun synes slettes ikke noe om at vi støtt og stadig drar nye dyr inn i huset. Det var også da Ida fikk for seg hva som ville bli hennes viktigeste oppgave framover: Å vise den j... nye kaninen hvem som er sjefen her!

Etter at Ida hadde brukt en god del tid inni buret hans, ble Andreas og jeg enige om at vi måtte gripe inn. Inntil videre måtte dette buret være Erik sitt. Først godtok Ida det, og fant heller en annen måte å markere seg på. Nemlig å tisse og bæsje overalt rundt burene. Hun har ikke bomma på doen sin på flere måneder, så dette var helt klart ikke noe uhell. I går kveld kunne vi også se henne ligge å slappe av midt på gulvet foran burene. Akkurat som hun pleier å ligge der... Og hvis han nærmer seg henne er det ut med tenner og klør og jage han vekk. Hun er blitt helt besatt av å vise at hun er så tøff, at hun har helt glemt at hun egentlig er litt skeptisk til Andreas, Silva og meg. Han gir blafen i oss alle og prøver til og med å sjefe over Silva.

Erik derimot prøver stadig vekk å oppsøke henne, og har også skjønt at dette er en kamp han må ta. Han har også blitt tøffere, og det virker som han liker at Ida er litt "hard to get". Han gir seg ihvertfall ikke! Samme hvor mye Ida vil sloss med han, kommer han stadig tilbake, men han går varsomt frem.

Ida godtok ikke for godt at det nye, store buret skulle være Erik sitt. I dag tidlig måtte jeg jage henne 5 ganger i løpet av den halvtimen jeg var inne før jeg dro på jobb. Hun tok etterhvert hintet og hoppa ut bare jeg satta hånda over buret. Da jeg kom hjem fra jobb skulle hun igjen tilbake til buret til Erik. Men denne gangen var Erik inni fra før... Og nei - en slosskamp mellom to kaniner inni et lite bur ser ikke bra ut. Den eneste her som synes dette så gøy ut, var Silva. Hun syntes det var råartig å se på og ble irritert på meg fordi jeg ikke lot henne også være med å sloss. Så der herja kaninene på sitt verste, men Silva sto utenfor å bjeffa som en gal. Jeg var egentlig mest frustert...
Kaninkampen så ikke bra ut, og det gjorde ikke stua mi etterpå heller. Da var halv stua dekt av flis og jeg huska veldig godt hvorfor jeg egentlig har slutta å ha det inni buret. Og for enkelhetskyld er Ida på sitt verste i røyteperioden sin, og det var jo like mye hår overalt. Så da var det fram med søppelbøtte og støvsuger og rydde opp. Men at jeg skulle rydde buret var ingen hindring for Ida. Hun skulle være inni Erik sitt bur uansett. Hun nekta å flytte seg om jeg prøvde å jage henne bort. Derimot la hun seg ned og rulla rundt på ryggen for å demonstrere hvor avslappa hun var.

Nå har både hun og kaniner slått seg til ro for et øyeblikk. Erik ligger faktisk rett utenfor buret til Ida, så jeg tror det går sakte framover.

Det er sikkert en og annen som har falt ut av dette innlegget for lenge sida. Jeg innbiller meg litt at andre er like intersert i detaljer om dyra mine som meg, selv om jeg innerst inne veit at folk flest ikke er det. Men jeg er ihvertfall glad i dem da!