Kjedelig beslutning

I kveld har jeg tatt et kjedelig beslutning. Jeg mener den absolutt er rettferdig, men like fullt føles det ikke bra å medvirke til at andre får problemer.

I kveld har jeg beslutta - sammen med tre andre på studiegruppa mi - at vi velger å stryke ut navnet til sistemann i gruppa på en gruppeoppgave som skal leveres denne uka. Jeg veit at hun sannsynligvis ikke kan ta eksamen som begynner om 1 1/2 uke fordi vi gjorde det slik.

I kveld måtte jeg også ta telefonen til henne å fortelle hva vi hadde bestemt. Jeg kunne ha ombestemt meg - jeg kunne ha sagt "vi lar deg få bli med allikvel" og jeg kunne ha sittet igjen med følelsen av å ha hjulpet et menneske.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ødela hennes sjanse til å ta eksamen. Selv om det er en dårlig følelse, er den riktig. Jeg føler meg modig fordi jeg tordte. Jeg tordte å velge at hun skulle synes at jeg er en drittkjerring fremfor en reddende engel.

Jeg er ingen drittkjerring selv om jeg føler meg som en nå. Jeg velger å tro at jeg lærer henne noe om ansvar. At man kan ikke flykte fra sitt eget ansvar og håpe at andre tar tak i det. Jeg har ihvertfall lært meg noe om ansvar.