Jeg tror det kan være tegn på at jeg har bodd i det som må være en storby i norsk sammenheng når disse to episodene skjer i løpet av et par timer.
1: På vei til trikken etter jobb hører jeg noen rop fra gata ved siden av den jeg er i, og jeg ser alle menneskene i nærheten snur seg rundt og ser opp. Jeg mener alle. Når alle helt åpentlyst snur seg, skjer det noe. Rett etterpå kommer tre menn sinte menn løpenede i full fart etter hverandre. På en eller annen måte løses løpingen opp, og mennene går liksom hver sin vei. En tilfeldig mann står ved siden av meg og sier "åj da..", mens jeg ser spørrende på ha. Alle menneske rundt meg har liksom stoppa opp og ser på hverandre, men det skjer jo egentlig ingenting. Mens jeg hele tida ser på de andres reaksjoner går jeg sakte ned til trikken. Jeg går på trikken, tenker en kort tanke om hva skulle jeg ha gjort om det skjedde noe mer, når man egentlig ikke aner hva som foregår? Jeg tenker litt på 22. juli og hva de som var i nærheten av der bomba gikk av tenkte i sekundene og minuttene etterpå - hvor skulle de gjøre av seg? Men det blir med disse tankene i noen få minutter, før jeg egentlig glemte hele episoden.
2: Jeg kom på denne episoden nå nylig - etter å ha sittet alene i leiligheten og vært nervøs en stund. For det som har skjedd her hjemme, har gjort meg 30 ganger mer urolig enn det jeg så rett foran meg noen timer tidligere. Og det er nå jeg lurer på hvordan egentlig det å bo i en by har påvirka meg. Det som satte meg helt ut og som fikk pulsen til å stige ganske mye, er tre ting: Først ringte det på. Så ringte det på en gang til. Og jammen meg ringte det ikke på en tredje gang og.
Den første gangen var ikke engang døra låst, fordi Andreas nettopp gikk ut. Jeg lista meg bort til døra og ba instedig om at dette måtte være ringeklokka nede slik at jeg kunne få låst døra. Det var det heldigvis, og jeg var ihvertfall trygt innenfor en låst dør. Men jeg følte meg ikke mye trygg da det ringte på et par minutter etterpå. Jeg fulgte med i kikkehullet, men det var ingen å se. Jeg satte meg på nytt ved pcen, også ringte det på enda en gang. Jeg tenkte: "Hva gjør jeg nå?!? Jeg har jo ingenting å forsvare meg med!! Men jeg har alarmen og jeg har en telefon slik at jeg kan ringe politiet" Jeg kunne selvfølgelig også ringt Andreas sånn bare for å snakke med noen, men jeg kunne tydelig høre hvor dumt det hørtes ut: "Andreas! Det er noen som ringer på her! Tre ganger!! Nei, det er ingen utenenfor døra, det står noen nede ved inngangen (til en blokk med 60 leiligheter...)" Hva skulle han ha svart? "Du får bare la være å lukke opp da" Som om jeg ikke hadde bestemt meg for det allerede?
Ihvertfall har jeg gått bort å sjekket kikkehullet hver gang jeg har hørt en mindte lyd den siste halve timen, og jeg innser at det at noen ringer på døra vår er det som gjør meg mest redd av alt man kan utsettes for i denne byen....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar