Ghana - en måned igjen...

Siden januar har jeg visst at jeg skal til Ghana i høst. Og jeg har så godt som bare gleda meg. Selvfølgelig har jeg tenkt at det blir dumt å reise fra Andreas i to mnd, og jeg er veldig klar over ting ikke kommer til å bli slik jeg ser det for meg. Det kan bli mye kjedeligere enn slik jeg til nå har sett det.
I går fikk jeg en mail fra Atlantis (organisasajonen jeg skal reise gjennom). Plutselig gikk det opp for meg - jeg skal søren meg reise dit om en måned! Jeg fikk vite hvor jeg skulle være og navnene på familien jeg skal bo hos. Jeg fikk vite andre detaljer om hvordan det er dit jeg skal - som at de faktisk har TV og at det er 8 km til nærmeste landsby. Plutselig ble det så virkelig. Selv om det var artig og lese mer detaljert om hvordan det kommer til å bli og jeg fortsatt gleder meg, begynner jeg å kjenne første tegn på reisefeber. Jeg gleder meg til å komme ned, samtidig som jeg gjerne vil være her i oslo litt til. Jeg skal jo forsåvidt være her litt til da...men ikke så lenge...og jeg kommer jo tilbake.
Jeg tror egentlig at litt av grunnen til at jeg kjente skepsisen komme, var at jeg i grunnen ble litt skuffa. Jeg ble nemelig veldig skuffa over hvem jeg skal bo med. Jeg har gleda meg masse til jeg skal komme sammen med en annen frivillig fra et annet sted i verden. En person som vil være fra et vestlig land og forhåpentligvis vil forstå meg på mange måter, men som er spennede å bli kjent med fordi vi tross alt er fra forskjellig land. Jeg har gleda meg til å bli tvinget til å snakke engelsk hele tida i to mnd, for da vil jeg forhåpentligvis bli litt bedre til det. Og jeg har gleda meg til at vi to frivillige kan fortelle ghaneserne om hvordan det er fra våre land.
Gjett hvor min "samboer" er fra?
Jo - Lillehammer!!!
Jeg føler jeg skal skal reise halve jorda rundt for å oppleve noe helt annen, også skal jeg bo med en fra nabobyen jeg er oppvokst! Hadde jeg ønska å bo med noen fra Norge hadde jeg ihvertfall spurt en av mine venner om de ville ha blitt med! Vi skulle visstnok ikke jobbe sammen, men vi skal bo sammen.
Jeg synes vel at dette var en såpass stor skuffelse at jeg måtte ringe Atlantis i dag og si at jeg ikke ønsket å bo med han. Jeg tviler ikke et sekund på at han er en hyggelig fyr - en gutt som reiser frivillig til ghana for å undervise elever kan jo ikke være annet enn hyggelig - men det er ikke det som er poenget. Så jeg krysser fingre og tær for jeg at kommer meg noen andre.... Så da gjenstår det tydeligvis å vente enda litt til på å vite hvor jeg skal....