Trening - nok en gang

I januar meldte jeg meg som dere veit inn på SATS - så noen lurer kanskje på hvordan dette har gått?

Jeg kom faktisk akkurat hjem fra trening nå, men det er nok ikke slik at jeg har holdt mitt nyttårsløfte sånn kjempebra allikevel. Etter en lang pause begynte jeg på'n igjen for en ukes tid siden. Og jeg har innsett at mitt dummeste valg i hele år vil være dette medlemsskapet. Hvor tok jeg det fra at dette var greia for meg? Det er faktisk så lite min greie at jeg tror nesten ikke at andre kan fatte det. Jeg regner med alle som ved nyttårstider vurderte å melde seg inn på et treningsenter har gjort et valg nå - enten er de medlem, eller ikke. Om noen allikevel skulle lure på om de skal ta det store skrittet, er min anbefaling: NEI! Ihvertfall ikke før du har tenkt deg innimari godt om! Jeg vil anta et en bra test kan være å jogge en liten runde så mange ganger i uka du kunne tenke deg å gå på et senter et par månders tid - og klarer du det: ja da er sikkert dette greia for deg. Jeg gjorde aldri denne testen - og det lider jeg for i dag.

I dag stakk jeg som sagt innom igjen. Jeg stilte meg opp på tredemølla og begynte å jogge. Så begynte jeg å reflektere litt over dette med trening og tidsperspektiv. Jeg kommer meg i grunnen ofte igjennom ting jeg ikke liker - fordi jeg veit at når jeg er ferdig er jeg ferdig! Men når blir man ferdig med trening? Kroppen min min ikke automatisk bedre med åra, hvilket betyr at jeg ikke kan trene noe mindre. Så etter denne timen, var det bare noen få dager til jeg må i vei igjen, deretter et par ganger i uka - hver måned- hvert år - resten av livet...og jeg syntes jeg hørte et sånn ekko man hører på film: "resten av livet! resten av livet! resten av livet!"

Jeg innså at min eneste mål for å være der rett og slett ikke kunne være å møte opp to ganger i uka. Jeg var bare nødt til å finne en god grunn til. Om jeg bare kunne si som nesten alle treningsfolk sier: "men det føles godt etterpå da". Føles det godt nå? Nå som det er en time siden jeg kom hjem? Nei, det gjør faktisk ikke det - jeg er fortsatt irritert over både det dumme medlemsskapet og over ufattlig kjedelig det er å trene.

Så hvorfor gjør jeg dette? Jeg sto og løfta vekter med en meget sur mine og tenkte "vil jeg bli sterkere?" Og helt ærlig: egentlig ikke. Hvis jeg kunne velge mellom å kunne hekle og bli sterkere ville jeg valgt å kunne hekle. Det har nesten aldri plaga meg at jeg ikke er sterk. Det eneste jeg har tenkt på er at skulle jeg noen gang vært med i "Farmen" skulle jeg nok ha trena så jeg ble sterkere først, men jeg har aldri vurdert å bli med i "Farmen". Så "vil jeg ha bedre kondisjon?" Egentlig er ikke det nødvendig heller, jeg er nesten alltid ute i god tid slik at å ha bedre kondisjon i hverdagen har aldri vært noe jeg har lengta etter.

Så etter en lang tenketid i dag (og mange tidligere) fant jeg ut at det jeg faktisk kunne tenke meg er å ikke forfalle. Jeg har lagt merke til at kroppen ikke kommer til å se bedre ut av seg sjøl, og etter hva jeg har hørt blir det nok ikke bedre med åra heller. Det er kanskje et lite konkret mål og vanskelig å måle, men kanskje jeg endelig kan kutte ut noen av vektappparatene som jeg sikkert ikke får alt for mye ut av når jeg alltid passer på at det aldri er tyngre enn at jeg unngår å få rart ansiktsuttrykk av å løfte dem.