tirsdag 15. september 2009

Det magiske 25

Mine siste dager som 25 åring nærmer seg slutten, og jeg innser det er bare å nyte dem. Der var ungsomstida over - ihvertfall på papiret!

Det å ha bursdag har egentlig ikke vært så veldig stort de siste årene - jeg slutta faktisk å se fram til å bli eldre allerede som 15 åring. Det har aldri vært noen vei tilbake når man først har hatt denne bursdagen, men nå føler jeg det mer enn noen gang før. Jeg føler at 25 år er siste stopp som ung. Jeg er i ferd med å miste retten helt til å bli kalt jente- jeg må være dame eller kvinne. Det føles helt feil, men det må vel bare være sånn. Innså det enda litt mer for tre uker sida da jeg fortalte en mor i barnehagen at det skulle komme en ny gutt i mårra. Hun trodde selvfølgelig jeg mente at det kom en ny unge, men jeg mente vikaren vår. Så samme hvor greit det kunne ha vært jente en stund til, mener verden rundt meg at nå holder det.

Men det er jo ikke bare hva man blir kalt som er problemet. En del spørreskjemaer deler mellom 25 og 26 - hvor de under 25 er ungdommen, mens de andre er voksne. Og med å være en voksen over 26, følger holningene med. Nå er jeg forholdsvis greit etablert med samboer, hund, egen leilighet og (nesten) fast jobb, men selv om ingen har spurt enda, tror jeg veldig mange lurer veldig på når bryllupet og barnet kommer. Sånn skal det være når man er over 26 og voksen. Fordelen er jo at jeg bor i Oslo,og her er heldigvis holdningene 8 forskyvet i fohold til Moelv slik at jeg har noen år til å gå på.

Det er egentlig noen år siden jeg fant ut at 25 kanskje er den mest ideelle alderen å være. Jeg fant ut at det var et godt svar på spørsmålet: "Hvor gammel tror du jeg er da?". Alle under ble fornøyd fordi de ikke så barnslig ut, mens de over følte seg unge. Siden det bare er et par år siden jeg ble tatt for å være 17-18 (en del utenlendinger synes tydeligvis at det er helt greit å si det og samtidig le litt..), så har jegh heldigvis noen år til å gå på der og.

Nå er det ihvertfall bare litt i overkant av en uke igjen til jeg sakte, men sikkert, kan gli natulig inn i "jeg er ikke 25 lenger"-klubben. Jeg håper bare at det også kan være et greit sted å være...

2 kommentarer:

Camilla sa...

Ække så ille å bli 26, Hilde. Man er ikke eldre enn man føler seg vet du ;)

Hilde sa...

Neida..jeg føler meg heldigvis ikke så gammel. Det ser bare så drøyt å ut være det.