Episode 3 "Sukkerertene"

Det er en sorgens dag i sukkerertenes hjem i dag. Denne episoden av "Sukkerertene" er nok den som ville blitt kalt "et vendepunkt" i en analyse.

Spenningen og forventningene til sukkerertene har steget de siste dagene. Plantene har vokst, jeg har luka og Erik har fått det overflødige i potta. Jeg har plassert potta såpass høyt at det ikke er mulig for Erik å nå tak og vi har begynt å forberede erteplantene til å flytte ut på balkongen. På lørdag kjøpte vi netting for å skille erte-planter og kanin og samme dag ga vi plantene en snor slik at de kunne slynge seg rundt. Både Andreas og jeg har hjulpet plantene og slynge seg, og når jeg har sett på det andre som spirer å gror i leiligheten har jeg tenkt: "jeg er glad jeg har sukkerertene - de vokser i allefall!"

På Plantasjen på lørdag ble det som nevt kjøpt inn uteplanter og netting, men det ble også kjøpt en ting til. Andreas sin betingelse for å være med var å få velge en egen plante, og den utvalgte ble en tomatplante. Jeg hadde liten tro på at det noen gang ville komme tomater på den, men Andreas er bestemt på at det skal komme tomater! Sammen med tomatplanta har også Andreas vist ekstra mye omsorg for våre små plantebarn, og sukkerertene er ikke lenger bare min greie. Det er blitt en familieting - og fram til i dag var hele familien lykkelig og så en god fremtid i møte.

Det er utrolig det som har skjedd med plantene - vår ekstra store kjærlighet til dem har ført til at vi har lest på internet om hvordan planter skal trives ekstra godt, og i går gikk vi på Bunnpris - kun for å kjøpe gjødsel. Vi gjødslet alle våre små, og jeg hadde knapt kommet inn døra fra jobb i dag da Andreas sa: "Jeg tror ikke sukkerertene tålte gjødselen!"

Og ganske riktig, da jeg kom inn i stua var dette det som møtte meg:

Det som fortsatt står igjen i potta er et par heldige planter som ikke sert ut til å ha reagert enda og plantene jeg tror er solsikker og som jeg har latt stå.

Jeg kjente jeg ble ordløs og kvalmen kom. Jeg mistet matlysten og måtte bare sette meg ned i sofaen og prøve å finne noe som kunne ta tankene mine vekk fra de døende plantene. Det er jo lenge siden jeg har sådd dem - det er ikke bare å så nye. Våre sukkererter ser ut til å ha gitt opp kampen mot gjødselen.

Egentlig overraska det meg litt hvor lei meg jeg skulle bli av å se plantene slik. Måten jeg trøstet meg selv meg var å tenke "Hilde - det her er bare planter, det er jo ikke et menneske (eller dyr) som er død" Og det hjalp jo heldigvis å tenke det - for det hadde tross alt vært verre!