Nordmarka for viderekommende

Jeg skal ikke skryte på meg at hverken Andreas, Silva eller jeg er viderekommende når det gjelder å gå i Nordmarka, men akkurat i dag har vi gått en tur jeg mener bør kvalifisere seg som det.

Våre fem (!) timer i marka startet ved Hammeren i Maridalen. Det første som skjedde var selvfølgelig at vi kom innpå en annen sti enn vi hadde planlagt, men det gjorde egentlig ikke noe. Vi fortsatte på stien vi var, og ganske tidlig så vi oss ut en runde vi kunne ta. Igjen var vi dårlige kartlesere, som gjorde at vi overså stien vi skulle ta av på, noe som gjorde at vi kom mye lenger opp enn vi egentlig hadde tenkt. Når vi først hadde kommet så langt opp, bestemte vi oss for å gå enda lenger og prøve å finne ei hengebru vi hadde lest om kvelden før.

Et stykke før Bjørnholt, forsto vi at brua vi leita etter ikke var tegna inn på kartet. Vi antok at den måtte ligge langs en umerka sti som som vidt var prikket inn på kartet. Vi tråkket oss igjennom busker og mange trær som lå tvers over stien, før vi var så heldige å fant denne brua:

Dette er ei skikkelig hengebru som henger 20 meter over elva som renner under. Brua er bygget i 1949, og jeg dårlig at det ikke fantes en eneste merking rundt brua. Om den i det hele tatt fortsatt er i bruk ante jeg fint lite om, men jeg kan love at den svaiet! Jeg følte at høydeskrekken min var til stede for å redde livet mitt denne gangen, men jeg trosset den ved å tenke "gå -gå -gå!"

For vi skulle over. Vi hadde bestemt oss for å fortsette på den umerka stien ned til Ullevålseter. Faktisk synes jeg det i seg selv var ganske dristig når vi hadde klart å ta feil av kartet to ganger bare samme dag. Den umerka stien viste seg fort å være en skikkelig gjengrodd sti, og store deler av veien var det vel egentlig ikke noe sti i det hele tatt. I en time gikk vi gjennom lyng, myrer og busker, og hvis du lurer på hvordan i all verden vi klarte å treffe Ullevålseter når vi garantert havnet utenfor stien mange ganger, skyldes det at stien fulgte kraftledningene.

Jeg har vært noen turer i marka før, men dette var første gangen at jeg følte at vaffelen vi kjøpte på Ullevålster var skikkelig velfortjent! Så fem timer etter at vi startet, kom vi tilbake til Hammeren. Og med tanke på at vi vanligvis bruker mye tid på pauser, så må jeg avslutte med å si at i de fem timene var det faktsik svært få pauser, og de vi hadde var over rimlig fort.

Så her i huset er familien veldig fornøyd med dagens innsats, og ingen av oss har tenkt å flytte noe særlig på seg resten av kvelden.