Da jeg skulle går til bussen til jobb i går tidlig kom jeg som vanlig utpå veien sånn ca i det øyeblikket bussen skulle vært på stoppet. Det rare denne dagen var at begge bussene som går forbi samtidig nå allerede hadde nådd fram til stoppet og den første var til og med forbi. Jeg la på sprang alt jeg orket, men til ingen nytte. Da jeg hadde bussen bare noen få meter foran meg kunne jeg konstantere at dørene var og ble lukkket og at jeg ikke rakk bussen denne gangen.
Litt rart egentlig - bussen er da aldri på stoppet akkurat på minuttet og da jeg så nøyere etter hadde den faktisk gått to minutter for tidlig. I mens jeg begynte å stille klokka mi et par minutter framover (jeg slo fast at jeg nødvendigvis måtte ha bomma noen minutter under klokkastillinga i helga, for jeg stoler på at bussen er i rute) hørte jeg en mann i en bil bak meg rope på meg: "Jeg så du ikke rakk bussen. Har du dårlig tid? Du kan få sitte på med meg!"
Hvilken fantastisk start på dagen! Jeg hadde jo ikke spesielt dårlig tid (og sammen med barnelærdommen "Du sitter aldri på med noen du ikke kjenner!") så takket jeg høflig neitakk. Men herlighet - sånn skulle jeg ønske at jeg var! Jeg velger selvfølgelig å tro at han bare hadde gode hensikter, og det ble en veldig fin morgen da det viste deg at bussene jeg så heller var veldig forsinket, for rett bak på bussen jeg venta på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar