Trening - nok en gang og siste gang

Siden april har jeg gang på gang funnet en god unnskyldning til å ikke benytte meg av mitt medlemskap på SATS. Det har vært pga ny jobb, at jeg har vært litt sjuk, at jeg har litt vondt beinet eller det mest vanlige: jeg lover å gjøre det i mårra! Selv om optimisten i meg hele tiden har trodd på at jeg helt sikkert kommer til å gå dit en gang i løpet av uka, må jeg innrømmet at det ikke har skjedd siden i april.

Denne uka har jeg vært helt blottet for unnskyldninger; jeg er alene hjemme hele uka og har fått to timer mindre på jobb hver dag - dvs veldig mye mer fritid enn vanlig. Så i helga bestemte jeg meg nok en gang: Jeg skal klare det!! Jeg skal!!

I dag slutta jeg på jobb kvart på 1, så dette ble altså dagen. Egentlig handlet det ikke så mye om å få treninga, jeg veit at det blir lenge til neste gang uansett pga ferie. Det handlet mer om at det får være måte på hvor dårlig sjøldisiplin det går an å ha! Men jeg kom da hjem, sank ned i sofaen og de velkjente tankene dukket opp: “kanskje jeg kan gjøre det seinere allikevel?” Uansett måtte jeg vaske gangen i dag, så jeg satte i gang med. Etter at jeg var ferdig var egentlig kroppen min så godt i gang med å være bevegelig, at jeg så muligheten til å løpe ned dit før jeg rakk å tenke meg om noe mer. Så endelig - endelig - klarte jeg å få satt beina innafor døra på SATS.

Og så var helvete i gang igjen. Etter 1 ½ minutt med gange på tredemølla satte jeg opp farta. Det føltes som jeg hadde løpt en evighet da jeg kunne se at minutttelleren viste 4 minutter. Svetten rant og hodet kokte - jeg kjente at jeg begynte å bli sprengrød (det skal sies at det ikke bare skyldtes min dårlig utholdenhet, men at hele senteret var godt varma opp av sola). Jeg ble mer og mer irritert: “jeg hater det her, jeg hater det her, jeg hater det her!!” tenkte jeg. Og enda hadde jeg ikke løpt 8 minutter. Jeg tenkte at løper jeg 20 minutter nå, så skal jeg få gå hjem etterpå. Da jeg hadde løpt 10 minutter satte jeg den ned slik at jeg kunne gå igjen. Jeg begynte å innse at jeg aldri kom til å sette mine bein inne på SATS igjen - å være der inne er den verste formen for hverdagstortur jeg har vært med på. Jeg hater det så intenst at jeg ser ingen grunn til å pine meg noe mer. Og i øyeblikket jeg så at jeg hadde vært der i 15 minutter sa jeg takk og farvel. Aldri mer! (må bare dessverre sponse senteret med 560 kr i 6 mnd til…)