Der skjer merkelig ofte at det er noe å fortelle fra turene med T-banen. På fredag måtte jeg nok en gang ta et valg jeg ikke helt visste løsningen på. Det skjedde forøverig ikke på selve bana, men rett etter at jeg gikk av på Stortinget stasjon og skulle ta trappa opp mot gateplanet. Akkurat i det jeg skal gå opp, ser jeg en meget sliten narkoman ligge i rulletrappa (som står stille) ved siden av. Han ligger med hodet nederst og beina oppover i trappa. Han tydeligvis ikke helt bevistløs siden han flytter litt på den ene armen, men det så jeg ikke helt bra ut allikvel.
Jeg har svært lite erfaring med narkomane, jeg tenker litt sånn at det er jo helt vanlig at de ligger sånn. Men samtidig skulle jeg liksom ha gjort noe. Så etter å først ha gått litt forbi han, snur jeg og går ned igjen. Jeg tenker at jeg kanskje skal riste litt i han og si "Hallo?" Men hvis han ikke svarer; hva da? Og hvis han svarer; hva da? Så jeg snur igjen og gå oppover og egentlig ikke helt veit hva jeg skal gjøre. Helt øverst i trappa står en annen dame og ser like forvirra ut som meg. Vi blir enige om å se om vi finner noen vi kan si fra til. Og heldigvis kommer det en T-bane-vekter nesten med en gang.
Vel - tross at jeg var ganske så rådvill, følte jeg at jeg gjorde det rette. I motstening til sikkert de flere hundere andre som hadde gått forbi...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar