Dette er blitt en merkelig dag. Dette er dagen da vi sluttet å ha kanin.
Ida kom inn i livet mitt for ca 5 1/2 år siden, og for litt over to år siden fikk vi Erik. Etter at Ida døde i høst har vi vært veldig i tvil om hva vi skulle gjøre med Erik. Han var liksom Ida sin, og han har ikke vært spesielt interesert i oss. Silva har holdt skepsisen hans ved like ved å skremme han i både tide og utide. Han har endt opp med å være mye alene, og selv om han har hatt fri tilgang på hele balkongen, stua og kjøkkenet føler jeg ikke at det holder for å gjøre han til en lykkelig kanin.
På søndag tok vi steget - vi begynte å lete etter et nytt hjem til han. Vi ville han skulle få et hjem som er bedre enn det han har nå, og jeg tror vi har vært veldig heldige. Jeg kjenner jo ikke dama som kom å hentet han i dag, men hun ga meg et veldig godt inntrykk. Hun hadde mye erfaring med kanin, og hun ønsket at Erik skulle flytte sammen med en annen jentekanin som hadde et stort utebur. Dette er jo akkurat hva jeg har drømt om for han! Hadde vi hatt hage, skulle jeg gjerne hatt noe lignede selv. Det gjorde valget veldig enkelt for meg (og oss), og det var med et godt hjerte jeg lot han reise fra oss i dag. Jeg er sikker på at han får det godt!
Så nesten 6 år med å hele tiden ta hensyn at jeg har en fri kanin løpende rundt, merker jeg at det har blitt en vane for meg. Det var veldig rart å legge en ledning på gulvet uten å observere den, og minst like rart da jeg i sta kastet det ytterste laget på salaten. Nå er det ingen krise om vi glemmer å lukke soveromsdøra (før betydde det en stk kanin under senga som knagde hull i det den måtte finne under der), og fra nå kan jeg sette både kurver og planter på gulvet. Det her er veldig merkelig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar