Ut på tur - aldri sur (i Jotunheimen)

Jeg kan vel starte med å si at overskriften her overhodet ikke er noen selvfølge. Jeg har vært på tur i Jotunheiem før, og den gangen var sur en veldig god beskrivelse av meg. Turen som gjorde at jeg har holdt meg langt unna både Jotunheimen og toppturen kan du lese mer om her.

Siden denne episoden snart er to år gammel, er den på ingen måte glemt, men jeg syntes Jotunheimen fortjente en ny sjanse. Sett borti fra den stusselige utsikten på vei opp til Galdhøpiggen, mener jeg at Jotunheimen er et fantastisk sted å være. Denne gangen hadde vi planlagt en liten rute som ikke inneholdt noen 2000-meters topper, men heller en liten kano.

Noen har sagt til meg at vi er så flinke til å være på tur. Denne langhelga har jeg erfart at det er en veldig stor forskjell på å være flink til å være på tur og være flink til å dra på tur. Andreas og jeg hører nok til kategorien over de som prøver å være flinkt til å dra på tur, men vi har vist oss ikke ikke være særlig flinke på turen. Så har du noen gang planlagt en flott tur og den viste seg å bli litt annerledes, kan du jo fortsette å lese vår historie fra helga så kanskje du kjenner deg igjen.

Den starta på torsdag. Alt var pakket og klart og vi dro fra Moelv. Ved halv tre tiden nådde vi vannet vi skulle padle fra. Planen var å padle noe jeg antok å skulle ta et sted mellom 2 og tre timer, for å deretter slo opp teltet og gå tur derfra dagen etter. Det som ikke var en del av planen min var at det skulle blåse ganske mye denne dagen. Jaja, litt vind kan vel ikke skade - vi pakket kanoen klar og satte av gårde.

Det var bare det - vi har så godt som ingen kanoerfaring, og den har aldri vært fullpakka. Bølgene slo høyt oppover båten og vi hadde vel det man kan kalle svært liten kontroll. Foran meg satt en hund som peip og skreik og jeg kjente pulsen bare stige. Her ute hadde jeg verken tenkt å dø eller legge ut på svømmetur i iskaldt vann med 50 -60 baggasje (inkl kano). Så vi hadde egentlig ikke noe valg - vi måtte inn igjen... Å padle tilbake hvor vi kom fra var helt uaktulet - å padle mot bølgene ville aldri ha gått. Vi gikk i land, og jeg var veldig takknemlig at vi hadde en nødplan i bakhånd. Vi skulle nemlig padle langs et vann hvor det også gikk en vei, nettopp pga at noe sånt kunne skje. Så da var det "bare" å få kanoen og all baggasjen opp til veien og hente bilen. Avstanden opp til veien var blitt betydelig lengre enn der vi gikk ut fra, og jeg kan love deg å bære en skittung kano gjennom steinrøyser, bekker og myrer ikke er å anbefale om du ikke se spesielt interesert i å bære store, tunge uhåndterlige ting i ulent terreng.

Det ser kanskje ikke langt ut til vannet, men det var langt nok. Kanoen, Silva og jeg ventet til Andreas kom tilbake med bilen.

Deretter satte vi kanoen på taket og vi kjørte bort til stedet vi skulle sette opp teltet. Vi hadde jo sett for oss at vi skulle ligge nede ved vannet og det ble det sånn.

På en vakker strand i Jotunheimen, med vinden blåsende fra alle kanter, hadde vi funnet et teltsted som lå kjempefint til for alle som ville se på oss fra hyttene som lå rett bak. Klokka var rundt 6 og der satt vi inni teltet. For utenfor kunne vi ikke sitte, siden det blåste iskaldt.

Etter en stund i teltet gikk vi oss en kort tur for å få igjen varmen. Da vi kom bittelitt oppi fjellet og kjente all all vind var borte og så mange fine teltplasser som var mer skjerma, kunne vi angre på at vi hadde satt opp teltet midt på ei forblåst strand. Så vi traska ned igjen og kl 10 på kvelden pakke vi sammen hele teltet.

Og kl 23 var endelig teltet på plass, for andre gang denne dagen. Så da vi endelig kunne ta kvelden satt vi igjen med følelsen at vi hadde gjort svært mye denne dagen for å ende opp med nesten ingenting. Men som overskiften sier - jeg var aldri sur! Jeg var bare svært fornøyd med god teltplass og at vi både levde og var tørre.

Fredag var heldigvis mer på vår side. Vi gikk videre opp i fjellet og hadde mulighet til å se mer av Jotunheimen. Her får du ikke se de vakreste Jotunheim-bildene du finner i bøkene og postkortene, for de som har tatt dem har garantrert vært på en tur jeg hadde hengt langt bak og vært svært sur. Vi fikk sånn passe god utsikt, men et terreng som var helt perfekt. Ikke for bratt og ingen irritertende steinrøyser. Vi kunne bare vandre på noe viddelignede greier - helt alene. Og det var akkurat sånn jeg ville ha det!

Vi gikk heller ingen tur som var så lang at jeg kan skryte hemningsløst. Turen var var overkommenlig for både barnefamilier og pensjonister. Og da jeg kjente at gnagsårene begynte å komme, ja, da kunne vi bare snu og gå ned igjen. Så utolig mye bedre enn å tenke at "gnagsår får være gnagsår - jeg skal på toppen!"

Dagen etter følte vi at vi burde bruke kanoen siden vi hadde tatt den med. Men Jotunheimen var ikke helt på kanoens side, og vi reiste ned igjen. Et sted mellom Beitostølen og Fagernes fant vi et fint vann og mye sol, og kanoen ble satt ut.

Vi fiska (uten napp) og gikk i land på andre sida av vannet for å drikke kaffe. Og det var da vi skulle gå opp i kanoen for å dra tilbake at Andreas fikk merke hvor fort våt man blir når kanoen velter.

Men vi var heldigvis forberedt igjen, og hadde med oss skift, så ettter litt tømming av vann og skifting av vann var vi tilbake på kanotur og bilen.

Så etterhvert var vi tilbake i Moelv, storfornøyde med en tur som kanskje ikke hadde vært helt etter planen!